AGENTEN SOM MYK MANN: John Krasinski i «Jack Ryan».
AGENTEN SOM MYK MANN: John Krasinski i «Jack Ryan». Foto: Jan Thijs / Ep / Amazon

TV-anmeldelse «Jack Ryan»: Agent under opplæring

TV

Helten er «ny». Historien er velkjent.

Publisert:

«Jack Ryan»

Amerikansk spenningsserie i åtte deler

Amazon Prime fra 31. august

Med: John Krasinski, Wendell Pierce, Abbie Cornish, Ali Suliman

Regi: Morten Tyldum, Patricia Riggen, Daniel Sackheim, Carlton Cuse.

Den amerikanske thrillerforfatteren Tom Clancys mest kjente kreasjon, analytikeren som ble agent som ble president, Jack Ryan, er blitt filmatisert mange ganger.

Både Alec Baldwin («Jakten på rød oktober», 1990), Harrison Ford («Patriotenes spill», 1992; «Overhengende fare», 1994) og Ben AffleckDet absolutte mareritt», 2002) har gjort sitt. Chris Prine er den hittil siste som har forsøkt seg, i «Jack Ryan: Shadow Recruit» (2016).

Det har liksom aldri helt blitt James Bond-takter over det. Men at Clancy døde i 2013, betyr på ingen måte at Ryan døde med ham. Hele fire forfattere skriver for tiden spenningsromaner basert på Clancys karakterer og detaljorienterte stil. Nå får vi dessuten en ny Ryan for den lille skjermen, spilt av den sympatiske John Krasinski (amerikanske «The Office», og mannen bak en av dette årets beste filmer, «A Quiet Place»).

Amazon Prime har til nå hovedsakelig konsentrert seg om mindre, nisjeorienterte TV-serier. «Jack Ryan» er det første forsøket deres på å gå Netflix og HBO mer aktivt i næringen. Skuespillerne utstråler watt, og det er eksplosjoner og påkostede actionscener i alle de tre episodene VG har fått se.

Ja, så til de grader på stortrommen slår de, at de til og med har ringt vår egen Morten Tyldum for å be ham om å ta seg av pilotepisoden. Det gjør han med brukbar bravur, selv om denne anmelder fant den avsluttende actionscenen en smule dunkel.

Ryan var i sin tid et produkt av den kalde krigen. I 2018 har produsentene Carlton Cuse og Graham Roland, som begge var involvert i «Lost» (2004-2010), lagt seg i selen for å gjenoppfinne ham for en ny tid – og en annen og mer uoversiktlig krig. Nemlig den mot islamistisk terror, utkjempet av et land, USA, som ikke lenger har den samme klokkertroen på sin posisjon i verden.

«Jack Ryan» bruker usedvanlig mye tid på å tegne mangefasetterte portretter av menneskene som tross alt er skurkene her. Jemenitten som Ryan frykter kan bli «den nye Bin Laden», Suleiman (Suliman), er i den anledning blitt utstyrt med et fullt liv, komplett med komplekse familieproblemer og en traumatisk barndom (takket være USAs fremferd i Libanon tidlig på 1980-tallet).

Ja, et såpass anstrengt forhold til amerikansk utenrikspolitikk har serien, at old school-republikaneren Clancy kanskje ikke ville ha gjenkjent universet han selv skapte.

En av amerikanerne i felten fremstilles endog som så simpel at han bruker den verste av alle tenkelige torturmetoder – musikken til countryartisten Toby Keith – for å få fangene til å plapre.

Jack Ryan, på sin side, ville aldri funnet på noe slikt. Ryan, som til daglig overvåker pengestrømmer på CIA-hovedkontoret i Langley, Virginia, er i det hele tatt hel ved fra ende til annen. Ikke bare har bakgrunn i militæret og en fortid på Wall Street. Han er også sårbar, idealistisk og tilsynelatende fomlete og forsiktig. (Helt til han ikke er det lenger, selvsagt).

Han er det motsatte av en «ugly American» og en ufeilbarlig alfahann: Når han får juling, gjør det vondt. Krasinski, som har kroppen til en agenthelt og øynene til en bekymret cocker spaniel, får full bruk for sjarmen han besitter. Også på kjærlighetsfronten, der han får et godt øye til Cathy Mueller (Cornish), doktordatteren til en tidligere sjef i finansbransjen.

Den coole Wendell Pierce gjør som alltid godt arbeid som Ryans overordnede, James Greer. Manusforfatterne har gjort Greer til en troende muslim i «Jack Ryan». Jeg sa jo at gjort seg flid med å gjenoppfinne disse figurene for en ny tid.

Men er alle disse nye, modifiserte karakterene tilstrekkelig til at «Jack Ryan» – serien – virkelig føles ny? Etter tre episoder: Nei, ikke helt.

Etter «Homeland», «24» og et utall kinofilmer hvori amerikanske agenter bekjemper terror i eksotiske land, er det fristende å tenke at post-11. september-spionthrilleren er en smule utspilt nå.

Plottet med Jack Ryan selv i hovedrollen fremstår faktisk som generisk og drøvtygget i sammenligning med to av seriens mindre historier: Den om en droneoperatør i Las Vegas (John Magaro), og den om en terroristhustru som forsøker å beskytte barna sine (Dina Shihabi).

Det er disse, og ikke Jack Ryan selv, som påkaller den største interessen i løpet av de første tre timene, og blir de beste argumentene for å investere fem til.

Anmeldelsen er basert på tre av åtte episoder

Her kan du lese mer om