UTSIKT MOT PARADIS: Becky Sharpe (Olivia Cooke) sikter mot toppen, men kan fort havne under broen. Her i vogn.
UTSIKT MOT PARADIS: Becky Sharpe (Olivia Cooke) sikter mot toppen, men kan fort havne under broen. Her i vogn. Foto: ITV/NRK

TV-anmeldelse «Vanity Fair»: Fargesterk og blendende

TV

Sånn passe nytenkende klassikeroppfrisking.

Publisert: Oppdatert: 16.09.18 23:02

«Vanity Fair»
Britisk kostymedrama i 7 deler
NRK 1 søndager kl. 21.25
Med: Olivia Cooke, Johnny Flynn, Claudia Jessie, Simon Russell Beale
Skapt av: Gwyneth Hughes

William Makepeace Thakerays 1848-roman «Forfengelighetens Marked» har vært tolket for både film og TV drøssevis av ganger. Sist med Reese Witherspoon som en nesten likandes Becky. Trenger vi en til?

Tja. Årets versjon er så fargesterk og blendende at man kan lure på om det egentlig er en reklame for et britisk tøyvaskemiddel. London er greit digitalt forandret, selv om enkelte oversiktsbilder burde vært levert tilbake til animatøren.

Blant de skarpe fargene og de ikke alltid like vellykkede digitale miljøtilpassingene står heldigvis et nydelig ensemble. Som mestrer å få denne lettstøvete, men fremdeles aktuelle satiren til å framstå hakket yngre.

Vi er i regency-perioden. Napoleon skramler med kanonene nede på kontinentet. Nasjonen er preget av krig. I dette universet følger vi kyniske spissalbuede Becky Sharp (Olivia Cooke): Ung guvernante med imponerende fokus på den sosiale klatrestigen og mulighetene for horisontal nettverksbygging.

Cooke (Sist sett i Spielbergs Ready Player One) minner såpass om Jenna Coleman (ITV-serien Victoria) at hun alene blir sannhetsvitne for seriens tidsånd. Hennes Becky blir passe sakte avdekket som en målrettet og usympatisk klegg. En opportunist som vil være sikker på at, som hun sier, morgendagen er bedre enn dagen i dag, hver dag.

Rawdon Crowley gjøres greit og tomhjernet forelsket. Dobbins innestengte blikk og lange lojalitet slenger så langt så man synes synd på ham på ordentlig. Amelia Sedley gjøres så anonymt og gå-i-ett-med-gardinene at man nesten glemmer at hun er med.

For slik er det i denne historien: De «snille» kommer ikke umiddelbart særlig godt ut av det. Det gjør heller ikke de musikalske valgene.

Introen er en fryktelig cover av Bob Dylans «All Along the Watchtower», mens episodene slutter med tematiske apropos i form av åttitallshits. Ja, fra vårt åttitall. Som i Madonnas «Material Girl» og Kate Bush sin «Running Up That Hill». Blant annet. Det er ikke bare ganske merkelig. Det er helt heidundrende malplassert, og i disse øyne og ører et forvirrende feilslått forsøk på å nærme seg Sofia Coppolas «Marie Antoinette».

I episodene som er sendt ut til forhåndsvisning rekker handlingen selvsagt ikke å komme til slaget ved Waterloo. Med tanke på hvor kostbart det meste i denne serien framstår, vil jeg tro det kan komme til å bli en spektakulær opplevelse.
Så lenge man ikke avslutter med Abba sitt «Waterloo».

Anmeldelsen er basert på de fire første episodene

Her kan du lese mer om