TV-filmanmeldelse «El Camino: A Breaking Bad Movie»: Brukbart bonusspor

«Breaking Bad» er TV-serien som ikke ville dø. Vi har allerede «Better Call Saul». Her er filmen om Jesse Pinkman.

«El Camino: A Breaking Bad Movie»

Amerikansk krimdrama

Regi: Vince Gilligan

Manus: Vince Gilligan

Med: Aaron Paul, Jesse Plemons, Charles Baker, Matt Jones

Tilgjengelig på Netflix fra og med i dag

VG:s terninger viser 4 prikker

Serieskaperen Vince Gilligan har ikke lagt skjul på at han aldri hadde noen stor, overordnet plan for «Breaking Bad». Veien ble til mens han, og manusforfatterne, gikk.

De fem sesongene hadde således mer enn én tone. Serien begynte som nedtstemt skittenrealisme, ble et hardkokt krimdrama, og var i lange strekk både en mørk komedie og en dyp tragedie.

Det den hele tiden var, var hysterisk, nesten uanstendig spennende.

Denne to timer lange «bonusfilmen» utspiller seg like før og like etter at Walter White endte sine metamfetaminproduserende dager i den siste episoden i 2013.

Den forteller Jesse Pinkmans (Paul) historie. Unge Jesse var Walters høyre hånd, og seriens skadeskutte samvittighet – en fuckup man følte for. Han tilbrakte deler av dem femte sesongen i fangenskap – bokstavelig talt i bur.

FANGE BLIR FRI: Aaron Paul i «El Camino: A Breaking Bad Movie». Foto: Ben Rothstein/Netflix

Nå, etter Walters død, er han på frifot, og har kanskje en siste mulighet til å starte forfra igjen. Forutsatt at han klarer å rydde opp i noen løse tråder først. (Her kan det være en fordel å ha femte sesong sånn noenlunde friskt i minne).

Historien fortelles i nåtid og via nyinnspilte «flashbacks». Vi treffer de to døgeniktene Skinny Pete (Baker) og Badger (Jones) igjen, dessuten den smørbukkaktige psykopaten Todd (Plemons) og – alt for kort – Mike (Jonathan Banks).

Walter (Bryan Cranston) da? Selvsagt. I en lang, men dempet sekvens, som for å minne oss på at det var han som var den karismatiske av de to.

DØGENIKTER: Matt Jones og Charles Baker i «El Camino: A Breaking Bad Movie». Foto: Ben Rothstein / Netflix

«Dempet» er i det hele tatt et stikkord for «El Camino». Den er en film, riktignok en TV-film, med en TV-series bedagelige tempo. Det tar lang tid, nærmere 45 minutter, før Gilligan for alvor trykker på knappene. Og skikkelig sånn enden-på-setet spennende blir «El Camino» egentlig aldri.

Filmen ser flott ut, selvsagt – komplett med det der nesten kvalmende grelle New Mexico-lyset som ga serien det distinkte visuelle uttrykket.

Gir «El Camino: A Breaking Bad Movie» oss noe uunnværlig? Det kan jeg ikke, med den beste vilje, si. Det er en bedre film enn «Deadwood: The Movie» dette her, og vi lever utmerket godt med den.

Men vi hadde levd godt uten også.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder