BLE HAN DYTTET?: Jan Wiborg Foto: TVNorge / Dplay

TV-anmeldelse «Mannen som falt»: Et fall – og en løsning?

Selvmord? Ulykke? Politisk motivert mord? Jan Wiborg-saken har, som seg hør og bør, blitt TV-serie.

«Mannen som falt»

Norsk «true crime»-dokumentarserie i seks deler

Regi: Tommy Gulliksen

Premiere på Dplay og TVNorge mandag 6. januar

VG:s terninger viser 4 prikker

Etter at «true crime»-dokumentarserien for alvor kom til Norge med «Gåten Orderud» i 2018 (se også fjorårets «Drapet i Holmenkollen»), var det bare et spørsmål om tid før noen kastet sine sultne TV-øyne på historien om Jan Wiborg.

Wiborg var sivilingeniøren som havnet midt i en av etterkrigstidens mest betente politiske strider i Norge. Nemlig: Hvor skulle den nye hovedflyplassen, som skulle avløse Fornebu, ligge?

På Hurum, fastslo stortingsvedtaket fra 1988, som ble sett på som en seier for Høyresiden i politikken. Slik gikk det, som vil alle vet, ikke. En værmålingsrapport fra Meteorologisk institutt konkluderte i ettertid med at Hurum var lite egnet, på grunn av tåke og dårlig sikt. Rapporten resulterte i en politisk omkamp, som ble vunnet av den andre siden, representert ved Arbeiderpartiet og Gardermoen.

LETER ETTER SPOR: Eva Ragde og Knut Lindh i «Mannen som falt». Foto: TVNorge / Dplay

Inn i denne bikuben spankulerte Jan Wiborg. Han var ekspert på kvalitetssikring, og gransket – på oppdrag av Hurum-tilhengere – rapporten. Hans konklusjon: Ugler i mosen. Ja, mer enn så: En konspirasjon som tilsynelatende gikk langt inn i styre og stell.

Måleinstrumentene hadde blitt manipulerte, mente sivilingeniøren, og rapporten forfalsket. Han møtte stort sett døve ører i Stortinget og offentligheten.

Så, 21. juli 1994, døde Wiborg i København, etter et fall fra et vindu i fjerde etasje på et hotell. «Selvmord», fastslo dansk politi, etter en rekordrask etterforskning (hendelsen ble aldri ansett som mistenkelig). Men det tok ikke langt tid før enkelte begynte å tenke i mer konspiratoriske baner om tragedien.

HOTELLET: Fra dette hotellet i København var det Jan Wiborg falt i 1994. Foto: TVNorge / Dplay

Så. Ble Jan Wiborg dyttet; ryddet av veien av politiske interesser som ikke likte tvilen han sådde om Hurum-rapporten? Det klarer ikke «Mannen som falt» helt å sannsynliggjøre, synes denne anmelder, i hvert fall ikke i løpet av de fire episodene VG har fått se.

«Mannen som falt» har fått tilgang til et imponerende kobbel tidligere stortingspolitikere. Selveste landsmoderen, Gro Harlem Brundtland, og Sissel Rønbeck, begge fra Arbeiderpartiet, har latt seg intervjue. Kjell Magne Bondevik fra KrF også, Tora Aasland fra SV, Venstres Odd Einar Dørum og Kåre Willoch (som ikke uventet fastholder at flyplassen burde tilfalt Hurum).

Fremst i rekken finner vi tre tidligere, dypblå Høyre-politikere som aldri har avfunnet seg med den offisielle versjonen: Nå avdøde Ingvald Godal, Anders C. Sjaastad og Hallgrim Berg. «Mannen som falt» støtter seg i stor grad på sistnevntes utrettelige iver etter å «oppklare» saken, samt journalisten Knut Lindhs bok «Hvem drepte Jan Wiborg» fra 2014.

FORFATTER OG FORULYKKEDES SØNN: Knut Lindh, forfatter av boken «Hvem drepte Jan Wiborg?», og Wiborgs sønn Daniel, fotografert i 2014. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Vi møter også journalister som Finn Sjue og Eva Bratholm, en amerikansk FBI-profiler, danske etterforskere og hotellansatte fra den gang da, tidligere etterforskningsleder i Oslo-politiet, Leif A. Lier, og et fyrverkeri av en kriminaltekniker, Eva Ragde. Alle har noe å si. Og/eller lyst til å være med i et potensielt spennende program på TV.

Størst inntrykk gjør Wiborgs gjenlevende brødre, Ludvig og Ole, og en eksentrisk britisk privatetterforsker som kan kaste lys over det store pre-flyplassdramaet i sivilingeniørens liv: Hvordan sønnen hans, Daniel, ble kidnappet av sin mor og tatt med til utlandet.

«CHEESY»: Dramatiseringene i «Mannen som falt» er ikke det beste med serien. Foto: TVNorge / Dplay

Dramatiseringene er små-«cheesy» på Discovery Channel-måten, og tilfanget av arkivmateriale fra NRK og TV 2 er tilfredsstillende, men begrenset. Progresjonen går litt trått her og der, deler av serien oppleves som «true crime» som sakte-TV. Personlig syntes jeg at seriens episode nummer to, som primært dreier seg om det politiske bakteppet, var den mest fascinerende.

Ikke helt på høyde med de to seriene jeg nevnte innledningsvis (såfremt ikke de to siste episodene kan by på dynamitt og/eller en oppklaring, noe som er lite sannsynlig). Men interessant nok både som krim og nyere norsk politisk historie at de fleste vil henge med til slutt.

Det er en grunn til at «true crime»-sjangeren er så poppis både blant publikum og TV-produsenter: Den er usedvanlig avhengighetsskapende.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder