TV-serieanmeldelse «Heksejakt»: Råttent på toppen

Velsmakende, men vel tykk konspirasjonssuppe.

«Heksejakt»

Norsk krimdrama i åtte deler

Premiere på TV 2 og TV 2 Sumo torsdag kl. 21.40

Konseptuerende regissør: Eva Sørhaug

Manus: Siv Rajendram Eliassen, Anna Bache-Wiig (hovedforfattere), Ingar Johnsrud

Med: Ingrid Bolsø Berdal, Christian Skolmen, Gard Eidsvold, Sara Khorami, Preben Hodneland, Axel Bøyum, Ola G. Furuseth, Caroline Glomnes, Fridtjov Såheim, Nader Khademi

Ida Waage (Bolsø Berdal), «office manager» på advokatfirmaet Biermann & Gude, får en mistenkelig faktura på pulten. Hun ettergår mysteriet, slik en god «office manager» bør, og finner ytterligere merkelige tall i regnskapet. Hun begynner å mistenke at B & G driver med hvitvasking av penger. Men for hvem?

Peer Eggen (Mads Ousdal), en av Norges rikeste menn, med over 30 milliarder «på bok», er et godt tips. Men hva er det han pønsker på? Det skal straks vise seg at det er mange hender i kakefatet. I et Norge der samfunnstopper av alle slag er i seng med hverandre, både i overført betydning og mer bokstavelig.

Waage bestemmer seg for å gjøre noe med informasjonen hun sitter inne med. Til å støtte seg har hun, sånn mer eller mindre, en ryggradsløs mann, Tore (Skolmen), som er redd for hvordan dette vil påvirke sønnen Jonas’ (Bøyum) karriere. Samt Tores bror, Ola (Eidsvoll). En gang i tiden en briljant lovende jurist. Men ikke nå. Nå drikker han. (Helst Ida og Tores Barolo).

les også

Mads Ousdal: – Barnevakten var en av Norges mest forhatte

På annet hold jobber Eirik Bråthen (Såheim), nyskilt og forsoffen etterforsker i et vingeklippet Økokrim. Det samme gjør den unge, ærgjerrige og underbetalte Dagens Næringslivs-frilanseren Aida Salim (Khorami). I veien står PR-folk, politikere, redaktører og gudvethvem.

For det skal være sikkert: Det er ikke måte på hvor mange hindre som må forseres. Rettferdighetens kvern maler langsomt. Så tar noen strømmen, og da må kvernen starte opp fra begynnelsen igjen.

Rent dramaturgisk legger denne startingen og stoppingen en aldri så liten demper på spenningen midtveis, da de som etterforsker sakskomplekset omsider avdekker det vi seere allerede vet. Også mot slutten føles det noen ganger som om «Heksejakt» biter seg selv i halen. Går i sirkler, liksom. Selv om plottet er innmari snedig konstruert.

Som finans- og korrupsjonskrim er «Heksejakt» litt av en dose. For såpeoperaaktig drøy til egentlig å kunne være «troverdig». I den grad det er noe poeng. Denne anmelder syntes dessuten det var vrient å bli særlig følelsesmessig engasjert i den.

Men lekker? Oh yes! Si hva du vil om Oslos dyreste restauranter, flotteste funkiskontorer langs fjorden og mest attråverdige privatadresser: Interiøret i dem egner seg så absolutt på TV. Filmfotografi, klipp, musikk – alt sitter som det skal, på høyde med det beste fra utlandet.

Serien er dessuten ekstremt velspilt. Ikke bare av Bolsø Berdal, som er det utlendingene ville kalt «a powerhouse». Men i alle ledd. Plasshensyn forhindrer oss i å nevne så altfor mange navn. Men skal si det er mange superbt nevemagnetiske klyser her: Hodneland, Furuseth, Ousdal, Bjørn Skagestad. Og Khorami har vaskeekte stjerneglans ved seg.

Denne seer ville ha foretrukket et noe mer nøkternt plott (bare litt, hm?). Men det er delikat underholdning for de to kjedeligste månedene i året, dette.

Anmelderen har sett hele serien