Kommenterer «Parterapi»: Og vi lo. Og vi lo

Hvordan kan haugevis med folk hos psykologen bli høstens morsomste program? spør VGs TV-anmelder.

Når vi skal summere opp TV-høsten 2018, er det verken seertallene til Fredrik Skavlan eller et mislykket forsøk på å være vittig i «Skal Vi Danse» flest egentlig snakker om.

Det er ikke engang Mette-Marits deltakelse på «Lindmo».

Skal man oppsummere TV i Norge høsten 2018, holder det med to ord:

«Sju år. Sju. År.».

Kevin Vågenes har vaket i overflaten av Humor-Norge ganske lenge. Sist på den litt for hysteriske TV Norge-julekalenderen «Jul på Blodfjell».

Kevin Vågenes om hvem karakterene i «Parterapi» er inspirert av:

Men det skulle altså ikke mer til enn å sette opp et kamera foran en sofa for å endelig lande suksessen.

Denne uken kommer sesongens siste episode av «Parterapi». En i utgangspunktet en ganske middels idé: Dikt opp titalls parforhold basert på generelle stereotypier. Ta med noen fra crewet og produksjonsselskapet som medspillere.

Og så: Kjør på med neddempete, smått repetitive parodier. Elegant og til beinet-skjært i manus, der det sentrale er det rikskringkastingen har blitt så gode på:

Å ikke dra ting ut for lenge, og fokusér på distribusjon.

Samtlige jeg har diskutert dette programmet med trekker fram at hver episode såvidt runder ti minutter, og at disse ti minuttene sees på nett-TV, som seriens superkraft.

«Parterapi» er et format som ville ha vart i 30 minutter i gamle dager, og dermed ha drept seg selv i egen overentusiasme. I stedet er det tilklippet og kjapt, der ingen episoder noensinne går over 10 minutter, og der man ser en episode innimellom alt annet.

Karakterne er nydelige. Kenneth som er så kronisk utro, men skylder på tissen hele tiden. Ellen som tolker alt mannen sier i verste, seksuelle mening. Pushoveren Kjell-Simon som puser forsiktig på sin side av sofaen. Kjempemotivert for å bli mer mann. Og Siv Anita. Som ikke kan la være å la alt ende i en historie om sønnen Hans på sju år. Sju. År.

Det er bare noen i det mangesidede karaktergalleriet som nord-hordalendingen Vågenes gjør drivende godt, både i dialekt og karakterobservasjoner.

Ikke nødvendigvis morsomt i seg selv. Men morsomt fordi karakterens personlighetstrekk kan gjentas og gjentas i det uendelige, på møterom ved kaffetraktere og i sosiale settinger over det ganske land.

Og det er der TV-kampen egentlig står, om hverdagen.

Den kampen har «Parterapi» vunnet i høst.