MØKKAMENN: Colson Baker, Douglas Booth, Daniel Webber og Iwan Rheon (fra venstre) i «The Dirt». Foto: Jake Giles Netter / Netflix

TV-filmanmeldelse «The Dirt»: Dårlig film om dårlige mennesker i et dårlig band

Nei, dette er Spinal Tap. Bortsett fra at det ikke er morsomt.

BIOGRAFI/MUSIKKFILM

«The Dirt»

Netflix, premiere 22. mars

USA. 18 år. Regi: Jeff Tremaine.

Med: Douglas Booth, Daniel Webber, Colson Baker, Iwan Rheon.

2 av 6

I 2019 er en filmatisering av «The Dirt» så monumentalt politisk ukorrekt at det i utgangspunktet er prisverdig at den i det hele tatt finnes.

En film som feirer hvite drittsekker som spiller gitar, bass og trommer og puler og snorter seg gjennom 1980-tallet, med katastrofale følger for alle som er så uheldige å havne i farvannet deres?

En film der alle kvinner er enten groupier, strippere, horer eller – i beste fall – elendige mødre?

Det har vært gjort stadige forsøk på å filmatisere Neil Strauss’ biografi om det amerikanske «hardrock»-bandet Mötley Crüe siden boken kom, og solgte i bøtter og spann, i 2001.

Snart 20 år etter er det fristende å fastslå at det endelige – og nokså elendige – resultatet er tidenes minst tidsåndfølsomme film.

Det kunne kanskje ha gått. Regissør Tremaine og manusforfatterne kunne tatt grep, og formet materialet til en uhyrlig farse eller mørk satire.

Men noe såpass kreativt er selvsagt ikke skjedd. «The Dirt» er blitt nettopp det man kunne frykte: Nemlig et slapt «Behind The Music»-melodrama som først vil ha oss til å heie på disse dustete «rabagastene» og «guttestrekene» deres, for dernest å gråte på deres vegne når kokain erstattes av heroin, og livene deres, og livene til alle rundt dem, går i oppløsning.

Det er mye å be om.

PÅ (BASSENG)KANTEN: Daniel Webber, Douglas Booth, Colson Baker og Iwan Rheon i «The Dirt». Foto: Jake Giles Netter / Netflix

«The Dirt» resirkulerer selvsagt en håndfull av bokens «greatest hits». Ozzy Osbourne snorter maur og sleiker i seg sitt eget (og andres) piss langs bassengkanten! Et bandmedlem kaster opp på en stripper! En naken kvinne serverer bassisten Nikki Sixx heroin – bokstavelig talt på et sølvfat!

Den har også et par muligens ubevisste nikk til hardrockparodifilmen over alle hardrockparodifilmer, nemlig «This Is Spinal Tap» (1984). (Stikkord: «Lick My Lovepump» og «Hello, Cleveland!»).

Alt er gjennomført uten fnugg av energi eller livslyst, og dessuten svakt og ukarismatisk spilt av alle mann – bortsett fra Iwan Rheon som gruppens kjedeligste medlem, Mick Mars, men inkludert komikeren Pete Davidson som den nerdete plateselskapsmannen Tom Zutaut.

Og så, etter å ha innprentet oss hvor «gøy» det var å være rockstjerne på 1980-tallet, et og annet uaktsomt drap unntatt, snur altså filmen på en femøring og blir en tragedie. En gråtefilm. Mötley Crüe-medlemmene hadde sitt å slite med, vet du, og kom fra ulykkelige hjem. Det var egentlig skikkelig synd på dem.

Cry me a river.

Filmen er, for hva det er verdt, «teknisk sett» brukbart laget. Den er vel også, på sitt vis, en brukbar illustrasjon på et barns idé om hva «rock» var.

Ett er sikkert: Dersom det var denne himmelropende idiotien som var rock, er det bra at den er død.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder