KASTER KARRIEREN PÅ BÅLET: Gary Oldman i «Mank». I bakgrunnen: Amanda Seyfried. Foto: Netflix

Filmanmeldelse «Mank»: Godt, men innforstått

Mat for mons for filmnerder. Ekskluderende for alle andre.

  • Morten Ståle Nilsen

DRAMA

«Mank»

USA. Tillatt for alle. Regi: David Fincher

Med: Gary Oldman, Amanda Seyfried, Lily Collins, Charles Dance, Arliss Howard, Tom Burke

Kommer på Netflix 4. desember

VG:s terninger viser 4 prikker

Mesterregissøren David Fincher har gitt Netflix «House Of Cards» og «Mindhunter», og kan således gjøre hva han vil. Det har han jammen gjort nå. «Mank» er et godt, gammeldags lidenskaps-/forfengelighetsprodukt.

Filminteresserte har vært opptatt av spørsmålet i mange tiår, i det minste siden Pauline Kael skrev om det i en artikkel i The New Yorker i 1971: Hvor mye av æren for «Citizen Kane» (1941) – støtt og stadig utropt til «historiens beste film» (det er det saktens noe i) – bør tilfalle Herman J. Mankiewicz?

SENGELGGENDE MANN GJØR SÅ GODT HAN KAN: Gary Oldman og Lily Collins i «Mank». Foto: Netflix

Det er blitt skrevet bøker og artikler, blitt laget dokumentarer og endog spillefilm («Kampen om Citizen Kane», 1999) om dette. Både Mankiewicz og regissøren Orson Welles ble i sin tid kreditert for det rike, minneverdige manuset. Men var det egentlig slik at Mankiewicz skrev det alene? Og at den unge, arrogante, unektelig geniale Welles ville at Mankiewicz skulle fjerne navnet sitt fra produktet?

Om ikke annet, så for å skåne ham. «Alle» vet at «Citizen Kane» handlet om mediemagnaten William Randolph Hearst, sin tids Rupert Murdoch. En mann med enorm makt, som ikke gikk av veien for å bruke den: Hearst kunne vinne valg og torpedere karrierer, ikke minst i Hollywood.

«DRØMMEFABRIKK»-BANDE: Gary Oldman, Arliss Howard og Tom Pelphrey (fra venstre) i «Mank». Foto: Netflix

Mankiewicz (Oldman) kjente Hearst, som han avskydde, ikke minst av politiske årsaker. Men han likte Hearsts unge elskerinne, skuespilleren Marion Davies (Seyfried). Karakteren i «Citizen Kane» som er basert på Davis, Susan Alexander, er et talentløst nek. Hvorfor fremstilte Mankiewicz henne slik? All den tid den livs levende kvinnen hun var modellert på (riktignok ikke uttalt) var et vittig, sjarmerende og intelligent menneske som han respekterte? Fordi han elsket å brenne broer?

REHABILITERES: Amanda Seyfreid som Marion Davies i «Mank». Foto: Netflix

Dersom navn og begreper som Irving G. Thalberg, Louis B. Mayer, Upton Sinclair, Ben Hecht og «studiosystemet» betyr null og niks for deg, vil det være vanskelig å henge med i svingene i «Mank». Finchers film har riktignok noen poenger på lager som gjør «Mank» til noe mer enn et stykke glamorøs bransjehistorie. Men de sitter langt inne.

Det handler om kunst og kommers og de politiske motsetningene i den overveiende jødiske filmbransjen (sosialister og marxister på «gølvet», assimileringskåte republikanere på toppen). Det handler om ansvaret populærkulturen har for fordummingen av verden, og hvordan den beredte grunnen for «fake news» og andre kontemporære samfunnssykdommer.

Hollywood som både drømme- og løgnfabrikk, med andre ord. Som Mankiewicz sier: «Når du kan få verden til å tro at Mary Pickford er jomfru i en alder av 40, kan du få dem til å tro hva som helst». Dessuten: Hvordan «sosialisme» er og alltid har vært et banneord i USA.

PENGEMAKTENS GRIMME ANSIKTER: Arliss Howard, som Louis B. Mayer (til venstre) og Charles Dance som William Randolph Hearst i «Mank». Foto: Netflix

På dette feltet er «Mank» både modig og dagsaktuell, og villig til å bite hånden som mater den (altså Netflix, det nærmeste vi i dag kommer 30- og 40-årenes Hollywood-system). Men er Fincher klar nok i sin omgang med disse undertekst-temaene? Jeg synes ikke det. De ender opp som interessante strøtanker.

Finchers film, som har ett og annet til felles med Coen-brødrenes sterkt undervurderte «Hail, Ceasar!» (2016), forutsetter at seeren vet nesten like mye om den amerikanske filmbransjen på 1930- og 40-tallet som han selv gjør. Det er dumdristig. For slik er det selvsagt ikke.

Men om du vet en del om dette, eller på annen måte er interessert i den forgangne verden den handler om, er «Mank» på mange måter briljant. Den er dessuten den ofte litt kliniske Finchers varmeste, mest humane film til nå – basert som den er på et 30 år gammelt manus signert regissørens avdøde far.

TIDSKOLORITT: Gary Oldman (til venstre) og Sean Persaud under innspillingen av «Mank». Foto: Gisele Schmidt / Netflix

Dialogen synger. Det tekniske er ren nytelse. Filmen er, som «Citizen Kane», i sorthvitt, og etteraper selvsagt det distinkte «dypfokus»-fotoarbeidet og lys- og skyggeleken i overgangene fra filmepoken den utspiller seg i.

Ikke nok med det: Stemmene har romklang i mono (!), og det er rullskift-merker i «celluloid-en». Lydsporet, en blanding av jazz og orkestermusikk ved Trent Reznor og Atticus Ross, sitter som et skudd. Dekoren og scenografien er til å dåne av.

«DU VIL ALDRI FÅ JOBB I DENNE BYEN IGJEN!»: Gary Oldman brenner broer i «Mank». Foto: Netflix

Gary Oldman er god og relativt tilbakeholden i rollen som den halvt sengeliggende, helt alkoholiserte og desillusjonerte vittighetsmaskinen Mankiewicz (manusforfatteren var kjent som «den morsomste mannen i New York» før han dro vestover til Los Angeles). Charles Dance, som Hearst, kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på en. Amanda Seyfried er også god, i en rolle som langt på vei lykkes i å rehabilitere Marion Davies’ ære.

GUTTEGENIET: Tom Burke som Orson Welles i «Mank». Foto: Netflix

Likevel. Jeg føler meg litt som den ludderaktige Louis B. Mayer når jeg sier det. Men «Mank» er en film det er vanskelig å elske. Selv for en som – likt meg – befinner seg midt i målgruppen.

Den ser og høres utrolig fin ut. Men kommer folk til å få tilstrekkelig ut av den? Jeg er ikke så sikker.

«Mank» blir satt opp på utvalgte norske kinoer i en kort periode, og kommer på Netflix 4. desember

Les også

  1. Filmanmeldelse «Oslo – København»: Drama på danskebåten

    Danskebåten har vært åsted for mang en samlivskrise. De i «Oslo – København» kommer bardus på.
  2. Derfor ble han kåret til årets mest sexy mann

    Tidligere denne uken ble filmstjernen Michael B. Jordan kåret til årets mest sexy mann av magasinet People.
  3. Filmanmeldelse «Saint Maud»: Besatt av Gud

    Når det gode tar overhånd.
  4. Matthew McConaughey åpen for jobbskifte

    Den Oscar-belønnede stjernen utelukker ikke at han kan komme til å satse stort som politiker.
  5. Filmanmeldelse «Brillebjørn feirer jul»: «Brillebjørn» overgår seg selv!

    Den tredje «Brillebjørn» er den beste «Brillebjørn».
  6. Spoiler-advarsel: «Grey’s Anatomy» med overraskende vri

    Det melder amerikanske medier om sesongpremieren torsdag. Ikke les videre hvis du vil unngå å vite hva som skjer.

Mer om

  1. Filmanmeldelse
  2. Hollywood
  3. Netflix

Flere artikler

  1. Slik er den nye «Diana»

  2. Filmanmeldelse «Hillbilly Elegy»: Søppel om «white trash»

  3. Jason Momoa var blakk etter «Game of Thrones»

  4. Kulturminister vil ha advarsel på «The Crown»

  5. Wentworth Miller: Ferdig med «Prison Break» og streite roller

Fra andre aviser

  1. Filmanmeldelse: Medrivende tilbakeblikk på Hollywood

    Aftenposten
  2. Helgens kulturtips: «Herlig spacedisco, historisk krim og skråblikk på Hollywood»

    Aftenposten
  3. Filmanmeldelse: Jan Vardøens film forliser før den har rukket å krysse Skagerrak

    Aftenposten
  4. Anmeldelse: «Hamilton» er musikalen som samler et splittet USA

    Aftenposten
  5. Denne filmen er et dypdykk inn i det klassedelte USA

    Aftenposten
  6. Dag Solstads metode fungerer ikke for «Atlantic Crossing»

    Aftenposten

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no