TV-anmeldelse «Allen v. Farrow»: Et gjennomført karakterdrap

Det ser virkelig ikke bra ut for Woody Allen, dette her. Men er det sant?

«Allen v. Farrow»

Amerikansk dokumentar i fire deler

Premiere på HBO mandag 22. februar

Regi: Kirby Dick og Amy Ziering

Med: Mia Farrow, Dylan Farrow, Ronan Farrow, Woody Allen

Enkelte skandaler og familietragedier nekter å legge seg ned for å dø. Den som omhandler 1980-tallets New York-kunstnerpar fremfor noen, Woody Allen og Mia Farrow, er en slik.

Woody Allen slår tilbake mot dokumentaren: – Full av løgner

Anklagen er så alvorlig som en anklage kan bli: Woody Allen skal ifølge Farrow ha forgrepet seg seksuelt på parets syv år gamle adoptivdatter Dylan i 1992. Dette skal ha skjedd kun kort tid etter at det ble klart at Allen hadde innledet et forhold til en annen av hennes døtre, Soon-Yi Previn – som Farrow hadde adoptert da hun var gift med komponisten André Previn.

Mange vil ha lest atskillige spalter om denne saken i årene siden. Og selv de som ikke har det, vil være enige om følgende: At Allen innledet et forhold til sin daværende kjærestes adoptivdatter, altså Soon-Yi, da han var 56 og hun var tidlig i 20-årene… Det ser selvsagt overhodet ikke bra ut.

Jeg skal ikke bruke mye plass på å gjennomgå anklagene, mot-anklagene og sakens gang gjennom det amerikanske rettssystemet her. Det er en jobb som den nesten fire og en halv time lange «Allen v. Farrow» gjør. Om enn med åpenbar slagside.

Allen gjorde det samme, med like åpenbar slagside, i sin selvbiografi fra i fjor, «Apropos of Nothing.». Da i en tidvis påtatt naiv tone som ikke var supergodt egnet til å understreke sakens alvor.

For denne historien er en tragedie. Et av de voksne, presumptivt ansvarlige menneskene i den snakker usant, har opptrådt dypt umoralsk og dratt en hel, tallrik familie med seg ned i dragsuget. Men hvem?

Det kan overhodet ikke være tvil om at regissørparet bak denne serien, og talerøret deres ut i verden, HBO (selskapet som produserte «Leaving Neverland» om Michael Jackson i 2019), er «Team Mia» hele veien.

Her kan det bemerkes at «Allen v. Farrow» slippes løs i en verden der det omsider er blitt mye lettere å felle menn som utnytter sin status og makt, enn det var i 1992. Det mener denne anmelder at vi skal være svært glade for.

Men når jeg bruker begrepet «dokumentar» om «Allen v. Farrow», er det med store forbehold. Denne serien er nemlig så ensidig i sin fremstilling av saken at den må regnes som et partsinnlegg, et forsvarsskrift – et stykke kampanjejournalistikk.

At Allen og hans støttespillere i saken – Soon-Yi og Farrows adoptivsønn Moses (du kan lese sistnevntes angrep på sin mors troverdighet her) – har valgt å ikke stille opp i serien, får i utgangspunktet stå for deres egen regning.

Men det er heller ingen tvil om at «Allen v. Farrow» underspiller flere av kontroversene og tragediene i Farrows liv og fortid, og aktivt går inn for å diskreditere Soon-Yi og Moses etter alle kunstens regler. De fremstilles begge som umælende svarte får i familien, svake barn som havnet i Woodys magnetfelt og lot seg blende.

Men altså. Mia Farrow har levd et liv før og etter Woody Allen. Og i det/de livene er det mye stoff som «Allen v. Farrow» er påfallende lite interessert i. Er hun en voldelig mor – slik Moses hevder i sin bloggpost? Var hun medskyldig i å sende André Previns tidligere kone, Dory, på institusjon?

Jeg tenker at alle som skal se «Allen v. Farrow», skylder seg selv å lese seg opp på dette.

Kan det være noe i Allens påstand om at Farrows anklager var et resultat av ren hevngjerrighet? At Farrow i snart 30 år har «hjernevasket» sin datter Dylan for å bruke henne som et atomstridshode i krigen mot eks-partneren?

Vi kan ikke vite. Vi får trolig aldri vite det heller. I denne saken kommer etter alt å dømme ord til å stå mot ord til samtlige involverte er gått i graven. Men jeg bruker litt plass på motforestillingene og Allens versjon i denne anmeldelsen, rett og slett fordi «Allen v. Farrow» ikke gjør det.

Så skal det sies at «Allen v. Farrow» er en vellaget, tragisk, sjokkerende og fryktelig deprimerende serie. Selve «scoopet» er at Dylan for første (?) gang lar seg intervjue på TV. Det er – bare så det er sagt – ingenting som slo meg som utroverdig ved henne. Ikke ved moren hennes heller.

Serien viser oss hjemmevideoene Mia Farrow spilte inn med den syv år gamle Dylan, kun dager etter det påståtte overgrepet. De er forferdelige å se, uansett hva man måtte mene eller tro om sannhetsgehalten i dem.

Den bringer til torgs opptak av samtaler mellom Mia og Woody fra tiden rett etter. (Det føles pussig at de to fremdeles, etter alle disse bitre årene, fremdeles bruker fornavnet når de snakker om den andre). Man mistenker at disse i noen grad er redigert til «Team Mia»s fordel.

Filmskaperne leter etter «tendenser» i Allens filmografi, der slike ikke er vanskelige å finne: Det er mange forhold mellom eldre menn og yngre kvinner i Woodys verker. Slike «indisier» beviser selvsagt ikke at Allen forgrep seg seksuelt på et syv år gammelt barn han hadde foreldreansvar for.

Serien avsluttes med en interessant diskusjon om hvordan vi opphøyer geniene blant oss – spesifikt de mannlige geniene. Vi tåler så inderlig vel genienes overtramp, argumenterer serien – de har jo gitt oss så mye glede og innsikt. Men geni er ingen garanti for moralsk livsførsel. Klassiske eksempler rulles ut: Caravaggio, som drepte en mann. Michael Jackson.

Denne anmelder holder ganske riktig Woody Allen for å være et geni. Eller et eks-geni, kanskje – filmene hans har ikke vært helt seg selv på denne siden av millenniumsskiftet.

Er han også en overgriper? «Allen v. Farrow» er overhodet ikke i tvil om at svaret er «ja», og er vellaget nok til at den vil overbevise mange.

Det eneste jeg med sikkerhet vet, er at hele denne historien gjør meg enormt nedstemt.