SAVNER IKKE FOTBALLEN: Gro Espeseth spiller gjerne fotball med ungene, men føler seg ferdig med fotball på heltid. Bildet til høyre viser Espeseth etter scoring mot USA i OL i Sydney i 2000. Foto: Tor Erik H. Mathiesen / Tore Berntsen
SAVNER IKKE FOTBALLEN: Gro Espeseth spiller gjerne fotball med ungene, men føler seg ferdig med fotball på heltid. Bildet til høyre viser Espeseth etter scoring mot USA i OL i Sydney i 2000. Foto: Tor Erik H. Mathiesen / Tore Berntsen

Gro Espeseth: Derfor er tiden med fotball forbi

TV

For tidligere landslagskaptein Gro Espeseth (41) har det ikke vært aktuelt å fortsette med fotballen etter at hun la opp som 29-åring.

Publisert:

Gjennom hele 90-tallet var hun en bauta på kvinnelandslaget, og vant gull i både EM, VM og OL.

Etter at hun ble tvunget til å legge opp på grunn av en kneskade i 2001, har hun stort sett vært borte fra fotball-livet.

Espeseth forteller at hun ikke plages av skadene i det daglige, men at fotball ikke er godt for kneet.

- Da jeg trente meg opp til «Mesternes mester» måtte jeg passe på underlaget da jeg løp. Og så syklet jeg en del.

- Savner du å kunne spille?

- Det er gøy når vi leker med ungene, men jeg føler den tiden er forbi. Det er ikke et savn, men jeg liker å leke med ball, sier Espeseth.

- Og det var ikke aktuelt å bli trener?

- Jeg har blitt spurt en del, både i Sandviken og her. Men å bli trener på A-nivå krever så mye i kvelder og helger. Jeg har ikke vært villig til å prioritere det foran familielivet, sier hun, og understreker at hun bisto laget til sønnen Brage i fire år da han spilte fotball.


Espeseth var bare 29 år da hun la opp.

- Jeg debuterte på landslaget som 18-åring, og fikk oppleve mange mesterskap. Jeg røk korsbåndet i april 99 og nådde akkurat OL i Sydney året etter. Jeg ødela også noe brusk i kneet, og det var derfor jeg måtte gi meg året etter, sier hun.

Satset som barn

Men at det var fotballspiller hun ble, er et resultat av mange tilfeldigheter, sier hun selv.

- Det begynte med at en venninne og jeg begynte å spille fotball, så ble vi en fin vennegjeng og så ballet det på seg. Grunnlaget for at jeg satset ble lagt i barneårene på Ådnamarka. Så ble det Bjørnar i 89, så Sandviken fra 91 til 98 og et par år i Trondheims-Ørn før jeg avsluttet med et proffår i New York.

Hun hyller lagvenninnene og trener Even Pellerud for at landslaget gjorde det så godt på 90-tallet og ved årtusenskiftet.

- Jeg var med på landslaget i en periode hvor vi vant en del, og vi var veldig bevisste på at vi måtte ha godt samhold for å prestere maks. Og god lagmoral. All honnør til Even Pellerud, jeg synes han var en knallgod trener, og han la føringene for hvordan han ville at det skulle være. Alle i gruppen var like viktig, enten du spilte fra start, var reserve eller fysioterapeut.


- Ser du tilbake på minnene med vemod eller stolthet?

- Stolthet og glede. Min tid med toppidrett er ferdig. Jeg fikk Brage i 2002, og var ferdig utdannet da jeg la opp, så jeg gikk rett i jobb etter USA.

- Vi ble rike på minner

- Du har hatt en stor karriere. Blir du misunnelig når du ser hva de andre stjernene har tjent?

- Lønningene i damefotball har aldri vært kjent for å være spesielt høye. Det var noe folk gjerne spurte oss om da vi var aktive. Det blir feil å sammenlikne med herrefotball. Vi ble rike på minner og opplevelser, det var fokuset. Jeg fikk oppleve profftilværelsen, og det var greit betalt. Jeg fikk spart opp litt penger da jeg var der.

Etter at hun la skoene på hyllen som 29-åring bodde hun i Trondheim fram til 2004, da hun flyttet til Bergen. Her brukte hun utdannelsen som vernepleier til å jobbe i Bergen kommune og Helse Bergen, før hun begynte i attføringsbedriften Trigger i 2012.

- Jeg har alltid jobbet turnus, men det blir et A4-liv. Jeg ble mor året etter jeg la opp, og så gikk det slag i slag. Jeg ga meg på grunn av en kneskade, men det var helt greit.

Her kan du lese mer om