KAMPKLAR: Elisabeth Moss som Offred i sesong 3. June er nærmest bli en personifisering av Chumbawambas låt «Tubthumping» («I get knocked down, but I get up again. You’re never gonna keep me down» - om at og om at).

KAMPKLAR: Elisabeth Moss som Offred i sesong 3. June er nærmest bli en personifisering av Chumbawambas låt «Tubthumping» («I get knocked down, but I get up again. You’re never gonna keep me down» - om at og om at). Foto: Hulu/ HBO Nordic

TV-anmeldelse «The Handmaid’s Tale» sesong 3: Det gjør vondt

Sesong 3 dropper åpenlys tortur, men leverer i stedet en plagsom fortelling om hvor vondt det gjør å gjøre motstand.

VG:s terninger viser 5 prikker

«The Handmaid’s Tale», sesong 3

Amerikansk dystopisk serie i 13 episoder

De tre første episodene kommer på HBO Nordic 6. juni

Av: Margaret Atwood/ Bruce Miller

Med: Elisabeth Moss, Yvonne Strahovski, Joseph Fiennes, Alexis Bledel, Max Minghella m.fl.

MASSER: Tjenerinnene samlet på Washington Mall. Foto: Hulu/ HBO Nordic

Da sesong 2 sluttet, forsto vi at June virkelig var klar for å kjempe. Etter 13 episoder med små kamphandlinger og enorme tilbakeslag, var hovedpersonens blikk i kameraet omtrent som en knyttneve i nesebeinet på dem som har holdt henne nede i to sesonger.

les også

De 20 beste TV-seriene i 2018

Når sesong 3 starter er vi fortsatt på den mørke veien, der Junes skjebne havner i kommandør Lawrences hender. Det første hun vil er å oppsøke datteren Hannah, noe samtlige seere selvsagt vil fraråde henne å gjøre. Første nedtur kommer meget raskt.

BRENNER: Serena (Yvonne Strahovski) foran en brennende seng. Foto: Hulu/ HBO Nordic

Sesongen er altså ikke den rystende raketten opp patriarkiets rumpe mange gjerne ville sett den være. Den fortsetter i sporet fra sesong 2 med at June tøyer grensene der hun kan, blir straffet når hun blir tatt, og så fortsetter å presse seg tilsynelatende nytteløst mot samfunnets fengselsgitter.

les også

Margaret Atwood gir ut Handmaid’s Tale-oppfølger i september

Det er frustrerende. Det går langsomt. Det føles repetitivt.

Men det er sånn det må være! June kjemper mot seige samfunnsstrukturer. Det blir ingen actionserie av det.

Lars von Trier har sagt at en god film skal være som en stein i skoen. «The Handmaid’s Tale» sesong 3 er som en kombinasjon av grus i sandalene og sand i øyet: Det gnager og gnisser – det gjør vondt og irriterer.

For det skal selvfølgelig ikke være behagelig å se et helt kjønn bli behandlet som fødemaskiner og/eller slaver.

les også

Joseph Fiennes til VG: – Freds sinn er ikke et sted du ønsker å være

Det serien leverer er skuespill i toppklasse og en veksling mellom smertefull skraping i menneskers mørkeste sider og forsiktig antydning til håp. Det dagligdagse balanserer alltid på en knivsegg der det minste feiltrinn kan endte i den største katastrofe.

De som synes «Game of Thrones» leverte mørke scener, kunne fått nok å henge seg opp i «Handmaid’s» også: Scenene som ikke er i neddempede jordfarger i symmetrisk innramming og glødende belysning, er så mørke at det er vanskelig å skjelne hva som egentlig skjer. Noe som jo speiler seriens innhold på flere vis.

les også

«The Handmaid’s Tale» er ferdig: Dette vet vi om sesong 3

Nok en gang spiller foto en stor rolle. Scenene komponeres som stilleben – som ethvert velstriglet hjem. Vi ser dem utspille seg ovenfra, nedenfra, fra bak busker og fra vinkler som minner om overvåkning. I stedet for å gi June rom til å snakke, kuttes luften foran ansiktet hennes i scener der hun har en underkastet funksjon.

De første episoden av sesong 3 skiller seg også ut ved å ikke inkludere tilbakeblikk, som de tidligere sesongene har gjort. Her har menneskene nok med å leve i nuet. Vi får ikke mer forklart.

FORKLEDD: June utkledd som en Martha. Foto: Hulu/ HBO Nordic

Rollefigurene som fascinerer mest denne sesongen er, foruten June, Emily og Serena. Vi får se skuffende lite til Emily i de første episodene, men Alex Bledel er en virtuos med materialet hun har. Yvonne Strahovski som Serena får klemt mer ut av rollen enn vi har sett før, og klarer å vekke empati til tross for figurens fortid.

les også

TV-kommentar: Velsignet være kampen

I tillegg er kommandant Joseph Lawrence, spilt av Bradley Whitford, et enigma: Er han en streng hjelper eller en manipulerende psykopat? Vi får ikke svaret servert.

Det som er sikkert er av Elisabeth Moss’ June er klar til å «spille spillet». Hun hadde feid gulvet med enhver «Paradise Hotel»-deltager.

Om du trodde du hadde sett Moss stirre intenst i kameraet før, tar du feil. Det er nå hun har bestemt seg. Det er nå hun er 110 prosent med i spillet.

Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder