DEN UNGE GUTTEN OG KASSETTENE: Dylan Minnette i «13 Reasons Why». FOTO: Beth Dubber / Netflix.

TV-anmeldelse «13 Reasons Why»: Selvmord i sosiale mediers tid

En spenningsserie om et selvmord – for ungdom? «13 Reasons Why» utfører balansekunsten forbausende godt.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

DRAMA

Amerikansk TV-serie i 13 deler

På Netflix fra 31. mars

Med: Dylan Minnette, Katherine Langford, Christian Navarro m. fl.

Det er et høyt spill han spiller, «unge voksne»-romanforfatteren Jay Asher. Boken han ga ut i 2007, «Thirteen Reasons Why», forsøker å lage spennende, medrivende thriller av den vondeste form for tragedie – selvmordet til en jente i high school-alder.

Hannah (Langford) er borte for alltid, men har etterlatt seg en bunke kassetter (sånne gamle rare som man puttet i Walkman-en) som nå distribueres blant vennene og «vennene» hennes. De føler seg, som så ofte er tilfelle med pårørende etter selvmord, som store, såre spørsmålstegn, grepet av en usalig blanding av sorg, paranoia (var det min skyld?) og instinktiv selvoppholdelsesdrift.

Les også: Den dagen jeg døde

På kassettene forklarer Hannahs stemme hva og hvem det var som fikk henne til å gjøre det hun gjorde. Idet serien starter er båndene havnet hos Clay (Minnette), den magre nørden som var forelsket i henne, og som nok er den, ved siden av foreldrene, som sørger aller mest.

Clay orker bare litt om gangen. Historien rulles således sakte opp, som et «lukket rom»-mysterium i friluft. Serieskaperne har en stø hånd på dette feltet: «13 Reasons Why» er bedre fortalt enn de fleste fredagskrimmer for voksne på NRK.

Persongalleriet er stort, og alle får sin historie. Disse er tilfredsstillende komplekse nesten alle sammen. Jeg sier nesten, for en av «13 Reason Why»s skjønnhetspletter er merkelig nok at Hannah selv på mange måter forblir den mest uforståelige karakteren. I alle fall i løpet av de fire episodene VG har sett.

Asher har ikke gitt henne en sykdomshistorie. Det er ingenting som tyder på at Hannah var klinisk deprimert. Hun var snarere sterkt utadvendt, positiv og offensiv. Hun må altså ha tatt livet sitt i en slags affekt, som vi må anta ville vært forbigående, fremprovosert av en serie ubehagelige erfaringer.

HVORFOR? Katherine Langford som «Hannah» i «13 Reasons Why». FOTO: Beth Dubber / Netflix.

Slikt skjer jo, dessverre. Men serien klarer ikke helt å få oss til å føle smerten hennes.

Det er en spenningsserie for unge mennesker. Det er også en slik fortelling som det er meningen at de unge skal diskutere med foreldre og lærere etterpå, problematiserende som Ashers uttalte forbilde, nittitallsserien «My So-Called Life».

De nye arenaene for mobbing og utestenging – sosiale medier og internettet i sin alminnelighet – får ikke uventet mye av skylden. Men Asher later ikke som om mobbing ikke har funnets til evig tid. Det er bare det at graffitien på toalettveggen føles så mye vanskeligere å male over nå.

Les også: Historien om Odin

Effektiv spenningsserie

Ungdommene føles veldig «millennial». Veltalende, snusfornuftige, veslevoksne – men kanskje dårligere egnet enn tidligere generasjoner når det kommer til å takle motgang. Man tar seg i å undres over hvordan de kommer til å hanskes med nederlagene og sorgene som venter dem i voksenlivet.

Serien smører tjukt på – selve premisset er tjukt – og er ikke uten sine utroverdig overdramatiske sider. Den surfer gjerne innom det spekulative og melodramatiske, og er ikke «hip», som for eksempel «Skam».

Men den gjør en edel jobb med å prøve å gre i de komplekse følelsene som oppstår i kjølvannet av selvmord, og de store ringvirkningene det får. Og å peke på hvordan tilsynelatende små hendelser kan få store konsekvenser.

Mest av alt er den en effektiv spenningsserie, utmerket spilt av et dusin ungdommer vi ganske sikkert vil få se mer til i fremtiden.

Anmeldelsen er basert på de fire første av 13 episoder

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder