SVERD: Geralt (Henry Cavill) har sot i fjeset, men er ingen feier. Foto: NETFLIX

TV-anmeldelse «The Witcher: Monsterdetektimen

For deg som alltid har visst at «Tre Nøtter til Askepott» hadde vært bedre med sverd.

VG:s terninger viser 4 prikker

The Witcher
Fantasyserie i åtte deler.
Med bl.a. Henry Cavill, Freya Allan, Joey Batey, MyAnna Buring, Anya Chalotra, Jodhi May, Lars Mikkelsen.
Serieskaper: Lauren Schmidt.
Hele serien er tilgjengelig på Netflix nå.

De som synes det har buttet litt i mengden sverd og magi på skjermen etter at «Game of Thrones» rotet seg ferdig, kan endelig begynne julefeiringen. «The Witcher» er visuelt det nærmeste man kommer G.R.R. Martins univers på Netflix.

Og deretter noe helt annet.

Utgangspunktet bøkene til Andrzej Sapkowski. Som også er grunnlaget for en dataspillserie, utvilsomt mer kjent enn sitt litterære forelegg. Handlingen foregår uavhengig av format på et kontinent som kan minne om sentral-Europa i middelaldersk tid. Eller som det heter i den norske julen: «Tre nøtter til Askepott»-land. Her følger vi tittelens «witcher», Geralt av Rivia. Mutant og monsterdreper, preget fra tidlig barndom til et yrke han ikke har valgt selv.

Henry Cavill framstiller Geralt så overbevisende at man etter en snau halvtime helt har fortrengt at dette er den staute, litt stivbeinte karen som aldri virkelig overbeviste som Supermann. Selv den hissende bekmørke stemmen, som i starten virker i overkant parodisk, fungerer. En utstøtt særing og dusørjeger, som selvsagt er den minst rare av alle når man begynner å se seg rundt i verden. Cavill tilfører her mer skuespill i en tilfeldig strupelyd enn barten hans klarte gjennom hele «Mission Impossible - Fallout.»

SKEPTISK: Ciri (Freya Allan) vet at bønnene skal i kurven og linsene i bollen. Foto: NETFLIX

les også

TV-anmeldelse The Crown, Sesong 3: «Middelalderdronningen»

Det kan man ikke nødvendigvis si om alle de andre involverte. Skuespillerne er ikke plukket fra øverste hylle. Selv om de fleste kvinnerollene, for å holde oss i Westeros, er av Arya Stark-kaliber. Dronninger og hekser er ofte de mektigste med både forhandlinger og våpen. Det leder til kampscener som er lekkert koreograferte runddanser av hoder, lemmer og blod. Allerede i første episode serveres en sverdduell som er til å måpe av. Eller le av. Dette er deilig fantasynonsens som ikke tar seg selv særlig alvorlig.

Noe annet som skiller «The Witcher» fra sine sjangersøsken, er hvordan monstrene ikke nødvendigvis er onde drapsmaskiner. Men like gjerne ordinært utsultet mens de beskytter egen familie. Menneskene er selvsagt hakket mer moralsk tvilsomme. Generelt har det meste her flere nyanser enn man i utgangspunktet tror.

I starten kan «The Witcher» framstå noe kaotisk. De gjennomgående linjene forteller om maktkamp på toppen, mens episodene står vel så godt enkeltvis. Fortellingene om Geralt og skalden hans Jaskier bærer miksen av detektimemysterie og sverdslag perfekt for late søndagsserier. Episodene er dessverre tidvis for lange, og strukturen smartere enn skaperne egentlig er i stand til å mestre.
Det kan så være. Denne stikker sverdet akkurat dypt nok for en passe lang juleferie.

Anmelderen har sett alle episodene.

DRONNING: Calanthe (Jodhi May) har muligens skutt en hauk, men ikke lagt sadelen på Juracek. Foto: NETFLIX

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder