TV-anmeldelse: Grenseløs kynisme

«House of Cards» - sesong 3

Det bekmørke TV-dramaet blir enda mørkere i den nye sesongen.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

5 av 6

Ok, «House of Cards», strømmegiganten Netflix' serieflaggskip, er kanskje ikke spesielt dyptloddende, og den grenseløse kynismen bikker rett som det er over i parodien. Men serien byr på storartet underholdning. «House of Cards» en politisk nerdethriller med raffinerte spenningskurver og et akkurat passe effektfullt rollegalleri. I det vi på nytt dykker ned, eventuelt stiger opp, i Frank og Claire Underwoods drakoniske maktsirkler, har paret manøvrert seg helt til topps, inn i Det hvite hus, og ambisjonene er nærmest storhetsdeliriske.

Sesongen starter med at presidentens potente bilkortesje kjører opp til en kirkegård, det er duskregn, musikken tung og dyster, og ut stiger Fyrsten selv, han er der for å besøke sin for lengst avdøde fars grav. «Hey Pop, it's been a while», sier han med tykk sørstats-h, før han drar ned smekken og urinerer på gravsteinen. En hard negl, denne Underwood.

Scenen er så over toppen at man bare må smile. Sesong 3 fortsetter, som dere skjønner, i samme stil, bare enda mørkere, enda mer hardhjertet.

President Underwood sliter med dårlige meningsmålinger seks måneder etter president Walkers triste endelikt. Det er is og storm på alle kanter, og det murres i Det demokratiske partiet. Neste valg er bare to år unna, og «vikarpresidenten» er, kan hende, ikke riktig mann til å hamle opp med republikanerne. En opptreden hos talkshowironikeren Stephen Colbert gjør ikke saken bedre.

Førstedame Claire ser med bekymring på situasjonen. Maktbegjærligheten hennes er så visst ikke mindre enn mannens: «I'm almost 50 years old» (verdens flotteste 50-åring, for øvrig), hvisker hun, «and it's time for me to get behind the wheel». Det første målet er å bli USAs FN-ambassadør, en grei posisjon hvis det endelige målet er å gå helt til topps. Men da kan ikke mannen nøye seg med et lite innhopp i det ovale kontoret. «I will win, and I will leave a legacy», brummer Frank. Det legges en plan.

ENDELIG PRESIDENT: Kevin Spacey som Francis Underwood i «House of Cards» sesong tre. Foto:David Giesbrecht,Netflix

Som i de to forrige rundene er det relativt flokete å henge med på alt som skjer. Tempoet er upåklagelig og sakene og intrigene florerer. En liten runde på seriens Wikipedia-side er knapt en ulempe før man setter i gang. Store deler av første episode er viet en gammel kjenning som seerne kanskje avskrev etter en dramatisk tildragelse mot slutten av forrige sesong. Denne har også sine planer, viser det seg.

Politikk er maktkamp, som kjent, og selv om dette mantraet (for å si det mildt) er i overkant aksentuert i «House of Cards», er det innsikter å hente underveis. I sesongens episode tre, en ellevilt grovkornet skildring av et politisk toppmøte av episke dimensjoner, går man dagens storpolitiske utfordringer tett på klingen. Den russiske presidenten heter ikke Vladimir Putin, men initialene er beholdt, og skuespilleren (vår danske venn Lars Mikkelsen) er slettes ikke ulik Kreml-herskeren. Reelle personer dukker også opp, og serien går djervt inn i sin tid.

Som sagt, «House of Cards» er underholdning. Glatt, veldreiet og proff, men langt fra like relevant som kvalitetsserier som «Breaking Bad» eller «The Affair», for å nevne to innertiere. Men man er temmelig blasert om man ikke lar seg rive med av spetakkelet. Kevin Spacey som Frank er kanskje ikke like suveren denne gangen som i det foregående, men Robin Wright som Claire er om mulig enda kjøligere, enda mer blendende. Så jo, da, det fungerer utmerket, dette her, også på den vanskelige tredjerunden. Det er bare å brette opp serieermene.

HANS PETTER SJØLI

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder