TV-anmeldelse «Torsdagsfilmen»: Ujevn filmkveld

Godt laget sjangertull, som ikke er tullete nok.

«Torsdagsfilmen»
Humordrama i fem deler
På TV 2 torsdager kl. 21.40
Med: Erik Solbakken, Morten Ramm m.fl.
Manus: Christian Valuer, Jørgen Høst, Erik Solbakken
Regi: Jørgen Høst

Visstnok finnes det bare syv grunnleggende plott i all historiefortelling. Denne serien tar for seg fem av dem, i form av filmsjangerparodi.

Eller humorforkledde pastisjer, for å være mer presis.

For er det én ting som er overraskende med Erik Solbakken og Morten Ramm sitt nye TV 2-konsept:
Det er ikke så veldig høytskrattende morsomt.
Men det er himla godt laget.

Utgangspunktet er at man tar for seg åpenbare sjangerklisjéer og lager filmer basert på disse.

Ja, filmer.

Hver episode varer i hele 45 minutter, med innlagte TV 2-pauser i seg selv en egen liten film. Samtlige med egne skuespillere, location, sjangerforståelse og introstil.

Ideen er ikke ny – slike sjangerparodier har alltid vært gjort på filmtrailernivå til det kjedsommelige. Eller på hysterisk onelinernivå i alt fra «Hjelp vi flyr!» til «Hotshots». Det nye her er den ville ambisjonen om å trekke det ut i tre kvarter lange filmer som faktisk går inn for å være helhetlige, enkeltstående produkter. Som ikke bare parodierer en sjanger, men som søker å være en egen fortalt historie.

I de to filmene VG har fått se, er det nordisk noir og krigsfilm som får gjennomgå.

Førstnevnte, #likogdel tar for seg en aldrende politimann (en nesten ugjenkjennelig Solbakken i tung sminke.) Sammen med politiets nye SoMe-ansvarlige (Ramm med pussig dialekt og generell talefeil) jakter de en morder med et ekstremt hat mot influencers og sosiale medier. Film to, «Landssvikeren» har en mer gjenkjennbar Solbakken og mindre oppjaget Ramm plassert i 1943, som henholdsvis Norges dårligste bombemaker og leder for Buskerud-avdelingen av NS.

les også

Hasse Hope: – Jeg løp og gjemte meg hvis det var et kamera i nærheten

Det produksjonstekniske er ekstremt imponerende. Både kamera, klipp, regi og lys er skrudd perfekt og nærmest filmskolekorrekt. For så vidt et konsept som Bård Tufte Johansen, Harald Eia og Atle Antonsen perfeksjonerte allerede med den geniale serien «Ut i vår hage» (2003 og 2008). Der var ikke parodien i seg selv poenget, men et virkemiddel som løftet fram noen helt sinnssyke historier.

I Solbakken og Ramms konsept er det en forutsetning at man skjønner hva de gjør narr av. Solbakkens milde overspilling og Ramms milde underspilling (begge spiller vel egentlig seg selv, uansett hvordan de er kledd ut og kroppsmodifisert) er alltid underholdende. Mens selve grunnhistoriene i seg selv blir smått platte, og ikke like minneverdige som innpakningen vil at de skal være.

For som ren sjangerlære burde dette blitt gjort til pensum på Den norske filmskolen umiddelbart.