DET ER NOE I SKOGEN: Courtney B. Vance, Jonathan Majors og Jurnee Smollett (fra venstre) i «Lovecraft Country». Foto: HBO

TV-serieanmeldelse «Lovecraft Country»: Om monstre og mennesker

Skulle bli høstens viktigste TV-serie. Ser ut til å ha kokt bort i kålen.

  • Morten Ståle Nilsen

«Lovecraft Country»

Amerikansk horror/sci fi-drama i 10 deler, premiere på HBO Nordic 17. august

Serieskapere: Misha Green og Jordan Peele

Manus: Jonathan I. Kidd, Sonya Winton, Misha Green, basert på Matt Ruffs roman

Regi: Yann Demange, Daniel Sackheim, Cheryl Dunye, Victoria Mahoney, David Petrarca

Med: Jonathan Majors, Jurnee Smollett, Courtney B. Vance, Michael Kenneth Williams, Wunmi Mosaku, Aunjanue Ellis, Abbey Lee

VG:s terninger viser 3 prikker

«Lovecraft Country» er en av høstsesongens mest imøtesette TV-serier. Amerikanske kritikere har slåss om å være først til å skamrose den.

Forhåndsentusiasmen er til å forstå, all den tid serien er så aktuell for USA i 2020 som den kan bli. I et år da den heteste amerikanske poteten nok en gang har vært rase, rir «Lovecraft Country» inn på en viktig og riktig bølge av «Black Lives Matter»-sympati:

En serie, i stor grad skapt av svarte talenter, som rekontekstualiserer klassiske horror- og sci fi-troper i et svart perspektiv, og viser at for svarte i USA finnes det noe som er like skummelt som – og mye vanligere enn – paranormale monstre. For eksempel en hvit mann som har lovens velsignelse til å gjøre hva han lyster med deg.

ELENDIG SERVICE: Courtney B. Vance, Jonathan Majors og Jurnee Smollett i «Lovecraft Country». Foto: HBO

Måten «Lovecraft Country» benytter seg av klassiske forestillinger fra monster- og science fiction-universet, ikke minst H.P. Lovecrafts’, som metaforer for hvor farefullt det er å være en minoritet i USA, er i utgangspunktet kraftfull. Men fungerer serien som drama? Som underholdning? Som sjangerarbeide? Det er undertegnede i langt større tvil om enn de amerikanske kritikerne synes å være.

Jeg skal med én gang vedgå at jeg som hvit seer i Norge sikkert går glipp av en god del kulturell undertekst, spesielt den som dreier seg om å lide under den spesifikt amerikanske formen for rasisme som menneskene i denne serien er brakt til knærne av.

LESEHEST: Jonathan Majors i «Lovecraft Country». Foto: HBO

Jeg våger likevel påstanden: «Lovecraft Country» er forferdelig rotete. Den henger ikke sammen. Det er mye her som er smart tenkt, sånn i seg selv. Men er det noen som har kontroll på fortellingen?

«Lovecraft Country» er en antologiserie, men med en overbygning som etter alt å dømme vil gjøre seg gjeldende hele serien gjennom. Vår helt er en boklærd ung mann fra Chicago, Atticus Freeman (Majors), med en forkjærlighet for kiosklitteratur, som på midten av 1950-tallet leter etter sin alkoholiserte far (Williams).

Jakten tar ham til New England-området, der så mange av Lovecrafts’ historier utspiller seg (les også: rasismen i USA er ikke begrenset til sørstatene). Med seg har han barndomsvennen Leti (Smollett) og onkel George (Vance). Sistnevnte lager til daglig en turistguide om hvor det er noenlunde trygt for svarte amerikanere å ferdes i sitt eget land – og ikke.

ARISK SÅ DET GRINER: Abbey Lee i «Lovecraft Country». Foto: HBO

Ferden fører dem til en hemmelig orden, som har som mål at mennesket skal returnere til Edens hage. Disse kritthvite vesenene vil åpenbart ha noe av Atticus.

Denne roadtripen fra helvete legger beslag på de to første episodene, og bekjentskapene fra den skal fortsette å blø inn i det som skjer senere. Episodene tre til fem forløper imidlertid som enkeltstående og eksplisitte referanser til etablerte undersjangre:

I én flytter Smollett inn i et hjemsøkt hus. Den fjerde er en hyllest til søndagsmatiné-eventyret, og i særdeleshet Steven Spielbergs moderne tolkning av det. Episode fem, hvori en svart kvinne får oppleve hvordan det er å være hvit, har klare kroppshorror-innslag.

STJERNEINNSATS: Jurnee Smollett i «Lovecraft Country». Foto: HBO

«Lovecraft Country» er fylt til randen med nikk til alle tenkelige retninger i «lavkulturen». Det er i forsøket på å forene monstrene og spøkelseshusene fra den, med det samfunnskritiske, at det butter, og det til tider alvorlig. Seriens omgang med rasismetematikken er sofistikert og tankevekkende. Men horror- og sci fi-elementene får den til å virke barnslig og billig.

Sikkert er det at virkeligheten – innavlede bygdefolk og politibetjenter med KKK-medlemskap (de tomme øynene og sleipe glisene er til å bli gal av) – fremstår som mye mer skremmende enn hva serien har å by på av «cheesy» CGI-monstre og overnaturlig skrekk. Det hadde hjulpet om serien hadde en viss humor i møte med det overnaturlige og utrolige – à la klassiske skrekkantologiserier som «The Twilight Zone». Men det virker det ikke som om «Lovecraft Country» har.

ROCK’N’ROLL!: Wunmi Mosaku i «Lovecraft Country». Foto: HBO

Det den besitter, og som er dens store beholdning, er rettskaffent raseri og overveiende utmerket skuespill. Majors er noe mutt. Men Vance, Smollett og især Mosaku (som Letis søster Ruby) begår strålende arbeid. Tidskoloritten er av upåklagelig HBO-standard. Lydsporet – moderne pop og årgangssvisker, men også utdrag fra taler og dikt – er veldig fresht.

Ideen forblir knakende god (og i slekt med fjorårets «Watchmen»): Å skrive en minoritet inn i en kultur der den som oftest er blitt ignorert. Og kanskje, bare kanskje, kommer serieskaperne til å samle de utallige, sprikende grenene i den til en vakker bukett ved seriens slutt.

Det ville i så tilfelle vært en bedrift. For halvveis ut fremstår «Lovecraft Country» som så ufokusert og tøylesløs at den er direkte tung å ta inn.

Les også

  1. Filmanmeldelse «An American Pickle»: Koscher komedie

    Seth Rogen møter en hundre år eldre versjon av seg selv i døren.
  2. Les den i ett sug! Bokanmeldelse: Zeshan Shakar: «Gul bok»

    Zeshan Shakar står fram som en forfatter av de sjeldne: Han har et rikt stoff fra ulike kulturer, setter et skarpt blikk…
  3. Filmanmeldelse «Project Power»: Ja, du tok for mye tran

    I fremtiden er alle superhelter i fem minutter. Selvsagt altfor lenge.
  4. Filmanmeldelse «Unhinged»: Utrygg trafikk

    Enfoldig og intens.
  5. Andrea Bræin Hovig vant Amanda-pris for Beste kvinnelige skuespiller: En krevende rolle

    Amandaprisutdelingen gikk av stabelen fredag kveld. 22 priser ble delt ut, og filmen «Barn» ble klar Amanda-vinner.
  6. Filmanmeldelse «Peninsula»: Asia-viruset

    Knapt en B-film. En Z-film.

Mer om

  1. TV-anmeldelse
  2. TV-serier
  3. Science fiction
  4. HBO Nordic
  5. Monster
  6. TV

Flere artikler

  1. Pluss content

    Strømmeguiden: Dette må du få med deg nå

  2. 5 grunner til at vi elsker «Normal People»

  3. Pluss content

    Disse bør du se: Kampen mot diskriminering

  4. Pluss content

    5 filmer og serier om terror som vil ryste deg

  5. Tar med seg dyrene og stenger «Tiger King»-zoo for godt

Fra andre aviser

  1. TV-anmeldelse: «Lovecraft Country» kommer til å ta nattesøvnen fra deg

    Aftenposten
  2. Denne HBO-serien er en herlig langfinger til rasisme

    Bergens Tidende
  3. Ny HBO-serie: – Kunne nesten ikke tro vi skulle få lov til å vise dette i beste sendetid

    Aftenposten
  4. Filmblogg: Nytt på strømmefronten

    Fædrelandsvennen
  5. Kulturtips for helgen: «Bølgeskvulpende pop, fryktinngytende monstre og et sylskarpt debutantblikk»

    Aftenposten
  6. Stor guide til film- og TV-kos i høstmørket

    Aftenposten

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no