Moren skjøt faren  **Misbrukte narkotika   **Oppdratt av søsteren

«Alt for Norge»-deltaker mistet alt etter skytedrama

Etter en personlig tragedie og flere tunge år, føler ikke
Kelsey Tungseth (27) seg lenger foreldreløs. Hun leter etter røttene sine i Norge.

– Jeg ønsker å leve med både vinger og røtter. Og jeg har vingene, sier Kelsey Tungseth til VG.

Det er litt over et døgn siden hun ankom Norge, landet slekten på begge sider kommer fra.

– Da jeg vokste opp lagde vi vafler til fest, spiste rømmegrøt på julaften, og feiret 17. mai i kirken, forteller den unge amerikaneren, og fortsetter stille:

– Men nå er alle besteforeldrene mine døde, og foreldrene mine er ikke her, så dette er mitt forsøk på å finne røttene jeg mangler. Jeg håper det blir en slags gjenforening med en del av meg jeg har mistet.

Tungseth er her for å være med på «Alt for Norge»: Realityserien på TVNorge med Henriette Bruusgaard som programleder der norskamerikanere konkurrerer på vennskapelig og humoristisk vis om å komme i nærkontakt med sin norske arv og møte sine norske slektninger.

Men veien som har ført Kelsey hit, er langt fra bare lystig.

– Foreldrene mine møtte hverandre på psykiatrisk avdeling. Moren min var bipolar og faren min jobbet som hjelpepleier. Men de giftet seg senere og fikk fire barn sammen, forteller hun.

Ifølge Kelsey var de to døtrene og sønnene veldig stolte av faren da de vokste opp i Pennsylvania. Han jobbet lange dager som snekker, og ofret gjerne lunsjpausen om det gjorde at han kunne følge opp barna på korkonsert eller fotballkamp.

Bipolar lidelse

– Han var en gjennomført familiemann. Det var mamma også, men hun var ikke alltid frisk, påpeker 27-åringen.

Barna kunne våkne av at moren spilte musikk og serverte dem vafler med is noen dager, og andre dager var det bare stille i huset, de smurte seg skolematen selv, gikk på skolen og fant moren i sengen fremdeles da de kom hjem igjen.

– Det er fascinerende hvordan barn kan tilpasse seg situasjoner de tror er normale for alle. Det virket ikke unormalt for oss, sier Tungseth.

– Jeg var 15 da de fortalte meg at mamma hadde bipolar lidelse. Da var jeg fremdeles en dramatisk tenåring selv, som ikke forsto hva det innebar at hun hadde en kjemisk ubalanse i hjernen som ga henne kraftige humørsvingninger.

Da Kelsey var i slutten av tenårene bestemte foreldrene seg for å flytte til Minnesota, hvor de begge kom fra. Flyttingen sammenfalt med at moren mistet søsteren, som også var hennes beste venn. Samtidig måtte morens far amputere begge beina.

Også Kelseys onkel, som er prest, har snakket åpent i kirken og lokale medier om flere av søsterens vonde erfaringer.

Drap

– Alle disse forandringene samlet hadde vært vanskelige selv for en stabil person, og moren min var ikke alltid stabil. Flyttingen medførte en stor belastning for henne, og 26. juli 2006 klikket det, forteller Kelsey og tar et dypt pust før hun fortsetter:

– Hun hadde skapt seg en forestilling i hodet, og skjøt og drepte faren min.

Tungseth var 18 år da drapet skjedde på gården de bodde på i Fergus Falls. Hun forteller hvordan hun og hennes to år yngre tvillingbrødre solgte varer på et marked da hun så en venninne komme løpende over området gråtende.

Venninnen var sheriffens datter. Sammen kjørte de inn til byen og mot politistasjonen. På et møterom møtte sheriffen dem. Også han gråt. Den morgenen hadde han trent med Kelseys far på det lokale YMCA-senteret

– Han sa «Det er ikke noen enkel måte å si dette på: Faren din er død». På spørsmål om hva som hadde skjedd, svarte han «Moren deres drepte ham». Jeg husker at jeg ble helt nummen. Så ringte jeg søsteren vår som studerte tre timer unna og spurte om hun kunne komme.

Samlet søsknene

Kelseys søster Raina fikk varslet andre i familien, og kjørte til Fergus Falls med noen av dem.

– Fra det øyeblikket var Raina vår skytsengel. Tanten min fortalte meg at Raina allerede der snakket om at vi trengte et hus, et sted hvor vi fire søsknene kunne bo samlet, forteller Tungseth med en stemme som brister.

Søsteren Raina har nå en mastergrad i sosialarbeid fra Columbia. På dette tidspunktet var hun 22 år og studerte psykologi i Minneapolis.

– Hun var bare 22 år, og visste umiddelbart hva hun skulle gjøre. Hun har vært familiens klippe i alle ni årene siden, sier Kelsey med et smil.

Foreldrene likte å kjøre motorsykler, og hadde vært forutseende nok til å endre testamentene sine og gjøre eldstedatteren til verge for de yngre søsknene så snart hun fylte 18. De ønsket at barna skulle holdes samlet om noe skulle skje med dem.

Rusmisbruk

– Hvordan taklet du tragedien?

– Det taklet jeg veldig dårlig, sier Kelsey og ler gjennom blanke øyne.

– I to år misbrukte jeg alkohol og narkotika, og i ytterligere ett år fortsatte jeg å eksperimentere med dop. Jeg så på det som en fluktvei. Det gikk litt i bølger. Jeg dro til et nytt sted og prøvde noe nytt, startet igjen og prøvde noe nytt. Jeg flyktet lenge.

Men i 2009 hadde tok søsteren Kelsey med på en reise i Sørøst-Asia. Der jobbet de fem uker i et frivillig program for å hjelpe innsatte kvinner og deres barn i Nepals fengsler, for å sikre barna skolegang og i noen tilfeller et nytt hjem. Så reiste de i Thailand, Malaysia og Kambodsja.

– Den opplevelsen var helt avgjørende i å forme meg som jeg er i dag. Opplevelsen med Raina lærte meg så mye om de små, praktiske ting, som å sette opp budsjetter og planlegge. Jeg lærte på mange måter å bli voksen.

Da hun kom hjem vendte Kelsey seg til den kristne, misjonerende veldedighetsorganisasjonen Youth With a Mission (YWAM), der hun tok flere kurs for å kunne hjelpe andre.

Fant Gud

– Jeg vokste opp i et kristent hjem, men det føltes veldig fjernt for meg da under oppveksten. Men i 2010, etter at jeg hadde reist rundt ett år med YWAM, kikket jeg opp på stjernene en natt, og hørte Guds stemme si «Jeg elsker deg, jeg har adoptert deg inn i min familie», forteller norskamerikaneren.

Hun gråt da.

– Jeg savnet tanken på en samlet familie. Og fra det øyeblikket visste jeg at jeg trengte noen å støtte meg til. Jeg tror jeg er ment å leve med en autoritetsfigur som hjelper meg til å ta kloke valg, og med en gruppe jeg kan være venn med – og det ga YWAM meg.

Nå reiser hun så ofte hun har mulighet, hun har studert sammenlignende politikk og religion, og gjør seg ferdig med en grad i mediefag i mai. Tungseth beskriver seg som full av håp.

– Motstand skaper standhaftighet, standhaftighet gir karakter, og karakter skaper håp. Trøsten Gud har gitt meg er trøsten jeg nå gjerne vil dele med andre, sier hun med iver i stemmen og fortsetter:

– Jeg knuste så mange fine ting i livet mitt, men Gud har hjulpet meg til å lage en mosaikk av det.

Tilga moren

De siste årene har hun også klart å gjenoppbygge forholdet til moren, som i mai 2007 ble dømt til 28 års fengsel. 18 av dem må sones, ifølge lokalavisen Fergus Falls Journal.

– Jeg snakket ikke med henne på et par år. Vi trengte tid. Men etter det jeg opplevde i 2010, innså jeg at en del av prosessen med å tilgi meg selv, var å tilgi mamma, fastslår Kelsey.

Da morfaren lå for døden på sykehuset, fikk hun en telefon fra moren på hans rom.

– Han ønsket at jeg skulle tilgi henne, og jeg hadde unngått å snakke om det, men da tok jeg telefonen og sa, «Hei mamma, det er Kelsey. Jeg vil bare si at jeg elsker deg og jeg tilgir deg». Noen ganger må du bestemme deg for noe mange ganger før det synker inn. Men da jeg sa ordene høyt, kjente jeg at en del av meg allerede hadde vært helet en stund.

Omtrent én gang i året besøker Kelsey moren i fengsel, der hun har tilsyn av lege og psykiater, engasjerer seg i kirken og tar utdannelse, ifølge datteren. Under rettssaken fortalte moren at hun gjennom 26 år hadde slitt med psykisk lidelse. I 2025 kan hun vurderes løslatt under oppsyn.

Unngår ski

Nå bor alle søsknene under to timer unna hverandre rundt Denver i Colorado, og har god kontakt. Men til tross for at hun bor i Colorado, blant annet kjent for skisport, begir ikke Kelsey seg ut på ski mer enn rundt én gang i året.

– Søsknene mine elsker det, men jeg er en pyse når det kommer til kulde. Men her i Norge er jeg klar til å prøve alt vi blir kastet ut i med lidenskap!

– Jeg vil ikke at psykisk sykdom skal definere hva som skjedde med familien min. Det er så viktig for meg, ikke bare å lære mer om Norge, men å lære om forfedrene mine. Å finne ut av mer om røttene mine er en enorm velsignelse. Jeg føler meg ikke foreldreløs lenger!