TV-serieanmeldelse «Hjem til jul»: Middels, faktisk

Johanne sjekker syv slag før jul.

«Hjem til jul»

Norsk romantisk dramakomedie i seks deler

Premiere på Netflix 6. desember

Regi: Per-Olav Sørensen

Manus: Miriam Larsen, Mattis Herman Nyquist, Fredrik Høyer, Julie Skaufel, Per-Olav Sørensen

Med: Ida Elise Broch, Gabrielle Susanne Solheim Leithaug, Dennis Storhøi, Anette Hoff, Ghita Nørby, Hege Schøyen, Bjørn Skagestad, Felix Sandman, Line Cecilie Verndal med flere.

Vi har vært her før, ja: Johanne (Broch) er et vakkert ungt menneske med en meningsfull jobb (hun er sykepleier) og gode venner, hvis liv likevel må sies å være uten mening all den tid hun ikke har en kjæreste.

Dette faller spesielt foreldrene hennes, spilt av Storhøi og Hoff, tungt for brystet. De vil ha flere barnebarn, og de vil ha dem nå. Så, i kampens hete, lei av maset, serverer Johanne dem en hvit juleløgn. Jeg har fått meg kjæreste, lyver hun. Før hun gjør vondt verre ved å si at hun skal ta med seg den utkårede til middag på julaften.

Johanne må skaffe seg et armheng før 24. desember. Og hun kaster ikke bort tiden. Oppildnet av den proaktive venninnen hun deler leilighet med, Jørgunn (Gabrielle), og hennes carpe the fuck out of this diem-filosofi, kaster hun seg i det:

Går på «speedate» med en haug «no hopers», spilt av en gjeng norske komikere. Går ut med ung (svenske Sandman, med klare Duracell-kvaliteter) og så-gammel-at-han-gikk-på-skolen-samtidig-med-mamma (Skagestad). Ja, Johanne har endog en flørt med en kvinnelig kollega. Om ikke annet så fordi det er innmari tidsriktig.

Vel er hun 30 år gammel og ved livets slutt. Men det er liv i ‘a ennå, Johanne! Det er rent så hun knapt får tid til de obligatoriske spise-iskrem-med-bestevenninnen-iført-onepiece kveldene.

Om jeg nå får «Hjem til jul» til å høres ut som en hybrid av «Bridget Jones» og «Love, Actually» (som det stadig refereres til) – vel, så er ikke dét tilfeldig. Og det må sies: Den i det store og det hele poengløse fortellingen hadde ikke vært stort verdt om om det ikke var for Brochs helhjertede innsats i hovedrollen.

Brochs – og Gabrielles. Den bergenske «sangfulgen» – det heter så når bergensere åpner munnen for å gjøre noe annet enn å bjeffe – gjør en riktig fin figur i skuespillerdebuten. Hun skiller seg således ut i en serie som ikke kommer til å bli husket for de rikt tegnede bifigurene sine.

De andre, med mulig unntak av fru Nergaard, spilt av danskenes diva Ghita Nørby, går i stor grad for lut og kaldt vann. Såpass at denne anmelder, på bunnen av episode seks, fremdeles var usikker på hvem enkelte i Johannes nærmeste krets var.

Kort sagt: Bifigurene er juledekorasjoner av pappmasjé. Hardest går det ut over den begavede Hege Schøyen, som ikke får gjort annet enn å svinse rundt i sykehuskorridorene og være sur.

Bifigurene kommer og går, uten å sette avtrykk i sneen. Og estetisk har serien en merkelig insulær følelse ved seg, som om den ikke utspilte seg i den virkelige verden. (Vi antar at byen er Oslo, all den tid vi blir tilgodesett med en lite troverdig scene på en trikk).

En juletradisjon på linje med «Tre nøtter til Askepott», «Reisen til julestjernen», Disney-kavalkaden, «Hjelp, det er juleferie!», «Snekker Andersen» og – OK, greit «Love, Actually» – blir «Hjem til jul» ikke.

Men korte episoder og et sjarmerende (om enn svakt utnyttet) ensemble medfører at man fint kan snuse litt på den uten å ta skade på julestemningen.

Anmelderen har sett hele serien