TV-anmeldelse «Roots»: Familiesaga farget i blod

TV

I rekken av mer eller mindre meningsløse nyinnspillinger vi har sett på film og TV de siste årene (jeg sikter til for eksempel «A-Team», «MacGyver» og «Baywatch»), skiller «Roots» seg ut som meningsfull.

Publisert: Oppdatert: 01.06.16 08:30

TV-anmeldelse: «Roots»

Historisk dramaserie i 4 deler

Tilgjengelig på HBO Nordic fra tirsdag 31. mai

Produsert av History Channel og A&E Networks

Med: Malachai Kirby, Forest Whitaker, Laurence Fishbourne, Jonathan Rhys Meyers, Anna Paquin.

Det er straks 40 år siden Alex Haleys bok om den afrikanske krigeren Kunta Kinte og hans etterkommere raste inn på New York Times bestselgerliste, og det er 39 år siden den første TV-tolkningen, «Røtter», overrasket kanalsjefene med å fenge over 100 millioner amerikanere (les mer om «Røtter»-historien og kontroversene under denne anmeldelsen).

Stadig aktuell

Vi har i årene siden fått flere fremstillinger av slavehandelens brutale natur, som i filmene «Amistad», «Django Unchained», «Twelve Years a Slave» og TV-serien «The Book of Negroes». Nå har vi fått en nyinnspilling av «Roots».

Har du lest: Jada Pinkett Smith vil boikotte Oscar-utdelingen.

«Roots» er ikke et hvilket som helst kulturelt produkt. Det er den kanskje mest kjente slaverifortellingen i USA fortalt fra slavenes ståsted. Samtidig er versjonen fra 1977 utdatert for dagens TV-seere. Å få en ny versjon for en ny generasjon virker logisk.

Historien er dessuten stadig aktuell. Svartes kamp for egen identitet i et blendahvitt samfunn har tatt en annen form, men problemet ligger der stadig. Vi trenger ikke gå lenger tilbake enn til årets Oscarutdeling med #Oscarssowhite for å påpeke ett felt der det fremdeles er en stor skjevrepresentasjon.

Bakgrunn: Oscarprisen i krise etter «Blandahvit»-kritikk.

Fra kriger til slave

Serien starter i Juffure i Gambia i 1750, der Kunta Kinte blir født i mandinka-stammen. En konflikt mellom flere stammer over slavehandel er i ferd med å bygge seg opp. Vi får se stammens hverdagsliv, fest og ritualer, og Kuntas kamp for å bli mann.

Helst vil han studere i Timbuktu, men faren Omoro Kinte innprenter at en mandinka-krigers største plikt er å stifte familie og føre slektens tradisjoner videre. Lenger kommer vi ikke i den konflikten før Kunta blir kidnappet av slavehandlere, solgt til briter og fraktet til Amerika.

Han blir kjøpt og får slavenavnet Toby, men Kunta forstår ikke hvorfor slavene der ikke prøver å rømme, og nekter å vedkjenne seg navnet – til han blir pisket til å kalle seg Toby.

– Du kan ikke kjøpe en slave, du må lage en, forklarer oppsynsmannen.

Og «Roots» viser i grell detalj hvordan de «lager» en slave av stolte Kunta Kinte.

Mer om TV: Hivju i «Game of Thrones»: – Glad for hver sesong jeg overlever.

Lang, men hoppende

Episodene varer i nesten én time og tre kvarter, og tillater en god del karakterutvikling. Blant annet får vi se Malachai Kirby gå fra å utsondre livslede og stolthet som Kunta og til stilltiende, motvillig å spille med som Toby. Forest Whitaker er en smertefull nytelse å se som Fiddler, slaven som tar seg av Kunta, og Regé-Jean Page viser et rikt register i rollen som Chicken George, resultatet av plantasjeeieren Tom Leas voldtekter av Kuntas datter Kizzy.

Likevel forkorter «Roots» nødvendigvis mye, og med et handlingsmettet plott (det er mange fluktforsøk, oppbrudd og fysiske avstraffelser), lider flere historietråder av for voldsomme hopp. Etter å ha sett hvordan Kunta overførte «krigerånden» til datteren Kizzy, blir hun avspist med brå overgang til moren til voksne George i episode to. Den ufyselig slaveeieren Tom Lea, derimot, ganske endimensjonalt spilt av Jonathan Rhys Meyers, får uventet mye spillerom.

Anmeldelse: «12 Years a Slave»: Plagsomt bra.

Laurence Fishburne har fortellerstemmen som Alex Haley, men høres stort sett bare kort i starten av hver episode. Mens det helt i starten snakkes ulike stammespråk, slår stammene snart over på gebrokkent engelsk, som er standarden i amerikanske filmer om folk som snakker noe annet enn engelsk. Det klinger ikke helt naturlig for europeiske seere.

Identitet som menneske

Kameraspråket er lekent og stort sett lekkert. Det er en frihet i bevegelsene der som bevares fra Kuntas sprint gjennom slettene ved Juffure, til fluktforsøkene i Virginia og hanekampene Chicken George styrer. Når Kunta kanaliserer livet i Afrika i visjoner eller drømmer, speiler de glidende kamerabevegelsene i nåtiden friheten i fortiden.

Nye «Roots» er et tradisjonelt, vellaget melodrama med en spesielt vond historie. Den er både en familiesaga farget i blod og en fascinerende fortelling om å gjenvinne sin identitet som menneske i umenneskelige omgivelser.

INGVILL DYBFEST DAHL

(Anmeldelsen er basert på tre episoder)

Kontroversen rundt «Røtter»

Da TV-serien basert på Alex Haleys bestselgende roman kom i 1977, var den nærmest en kulturell revolusjon i seg selv: Heltene var svarte og skurkene var hvite. Kanalen ABC var så redde for at serien skulle ødelegge seertall-statistikken at de sendte episodene etter hverandre i åtte dager – for å få det overstått. Men i stedet for å floppe, ble «Røtter» den mest sette TV-serien i amerikansk historie.

Mer om film: Derfor takket Will Smith nei til «Django Unchained».

Slavehandelen ble mer enn noen kliniske setninger i en skolebok eller en romantisert «Onkel Toms hytte» eller «Tatt av vinden»: Nå så rundt 100 millioner amerikanere den brutale tradisjonen brettet ut på TV. En hel nasjon ble konfrontert med sin egen historie.

Det skal sies at «Røtter» var en nedtonet adaptasjon av boken. For å være mer lettsvelgelig for hvite seere, ble flere brutale scener kuttet og de hvite rollefigurene ble større. En hvit slaveskipskaptein med samvittighetskvaler ble også lagt til.

Men «Røtter» var likevel for mange første gangen de fikk se den menneskelige siden av slavehandelen: Seerne fikk se hvor slavene kom fra og at de hadde rike liv, før de ble bortført til Amerika og et liv i lenker.

Moderne slaveri: Historien om bokseren som ble slave i London.

Forfatter Alex Haley baserte boken på research og slektsgranskning. Han hevdet selv å være syvende ledd av Kunta Kintes etterkommere. I ettertid har flere sådd tvil om historiens historiske autentisitet: Blant annet skal legenden om Kunta Kinta i Juffure stamme fra Haley selv. Forfatteren kalte boken «faction», en blanding av fakta og fiksjon, mens serien ble markedsført som en sann historie.

Han ble også beskyldt for plagiering. Søksmålet fra Harold Courlander endte med et forlik utenfor retten og Haley medgikk å ha brukt partier fra Courlanders «The African» (1967) i «Røtter».

Ifølge History-kanalen, som står bak nyinnspillingen, førte boken og serien uansett til at antall universiteter som tilbød African American-studier økte fra noen få til over 250. I tillegg kom en økning av nyfødte med Afrikansk-inspirerte navn.

VG om «Røtter»:

20.10.1977:

Alex Haley: «Unge mennesker rundt om i de fleste industrialiserte land er i ferd med å bli rotløse. De gamle familiebåndene brytes ned og generasjonene skille sfra hverandre. Med min bok har jeg opplevd en helt utrolig reaksjon: Unge mennesker går nå til sine besteforeldre og spør dem om fortiden, om sine forfedre. De søker i gamle arkiver, i kirkebøker, for å finne sine røtter».

28.06.1978:

«Selv mener Alex Haley at boken og TV-serien har bidratt til den amerikanske negerens selverkjennelse og identitet. Mens mange i alt for mange år har trodd at afrikanerne klatret rundt i trærne, har Haley vist at de hadde et veloppbygd samfunn og en sofistikert egenkultur».

23.08.1978:

Det første utkastet til begynnelse av boka ble skrevet på skrivemaskin ombord den norske fraktebåten Villanger: «De tre månedene jeg var ombord i Villanger fra Los Angeles, rundt Sør-Amerika og tilbake igjen til Los Angeles, var min mest produktive periode i løpet av de 12 årene jeg holdt på med «Røtter».

Her kan du lese mer om