ISDRAMA: Michael Gambon som dyrefotografen Henry Tyson blir vitne til noe mystisk i «Fortitude». Foto:Amanda Searle,Sky Vision

TV-anmeldelse: Skrekk i isødet

Blant et stjernelag av skuespillere og en overflod av
mysterier, er det det nakne snølandskapet som sikrer deg synsnervesnacks i «Fortitude».

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

«Fortitude»

Britisk thrillerserie i 12 deler

NRK1 søndager kl. 21.15.

Premieren sendes kl. 22.00 søndag 1. februar.

Du trenger ikke se mange minuttene av denne serien før du skjønner at den virkelige hovedrollen spilles av det arktiske landskapet.

«Fortitude» smeller til fra start, med et dramatisk dødsfall på en isstrødd strand. Og så hopper den frem i tid. Selv for snøvante nordmenn fremstår serien eksotisk. Bildene, spilt inn på Island, er fylt av snø, isbreer og hvite vidder – og små barn med skytevåpen.

Handlingen er lagt til fiktive Fortitude på Svalbard, verdens nordligste by, hvor det holder til rundt 700 mennesker og 3000 isbjørner. Sofie Gråbøl spiller guvernør Hildur Ødegård som både er øverste sjef for politiet og pådriver for å bygge et hotell i selve isbreen.

Gruvene er tomme, og lokalbefolkningen trenger andre inntektsmuligheter. Ødegård satser på turisme. Det eneste som kan ødelegge planen, er en miljørapport fra forskeren Stoddart (Christopher Eccleston). Og et grusomt drap.

Gåteoverflod

«Fortitude» er rask til å presentere gåter, men desto tregere med å antyde svar. I løpet av de tre første episodene hintes det til så mange mulige mysterier at det er lett for seerne å falle av. I hvert fall om det ikke hadde vært for det hypnotiske landskapet som kontinuerlig lokker i bakgrunnen.

Vi serveres drypp om rovdyr som oppfører seg rart, et forhistorisk funn i breen, barn med en mystisk sykdom, og sex- og utroskapsskandaler rundt hver snøhaug. Og er egentlig politiet så fromme som de ser ut som i sine norske vinteruniformer?

Assosiasjonene ved det uforklarlige går til «Twin Peaks», hvordan et lite lokalsamfunn påvirkes av en grov forbrytelse minner om «Broadchurch», og det tilsynelatende uskyldige snøsamfunnet får tankene til «Fargo». I dette TV-landskapet navigerer «Fortitude» som en overgiret orienteringsløper.

De vakre bildene sikrer en stor del av seeropplevelsen, og Stanley Tucci, som dukker opp som forsterkning fra London-politiet, løfter også serien. Hans etterforsker Eugene Morton får flere nyanser ut av Gåbøls kontrollerte Ødegård, og gnister ut av lensmann Dan Anderssen (Richard Dormer).

Også Michael Gambon, av mange sist sett som Professor Humlesnurr i «Harry Potter», markerer seg som en fordrukken, men skarp naturfotograf som blir forsøkt fordrevet fra øya.

Skrekk og uskyld

Filmingen innendørs gir ofte en klaustrofobisk følelse, som en kontrast til den vidåpne naturen. I stemning varierer «Fortitude» fra øyeblikk av slapstick-moro til «The Thing»-aktig skrekk.

Hovedspråket i serien er engelsk, og for norske seere ligger noe av underholdningen i å høre britiske skuespillere snakke med norsk aksent, eller på norsk i korte fraser.

«Fortitude» når ikke opp til de nordiske noir-seriene Sky ser ut til å være inspirert av, som «Forbrytelsen» eller «Broen», men fungerer som en særegen landskapsthriller.

Er du en tålmodig seer, åpen for mangeartede mysterier, er «Fortitude» absolutt verd noen timer i sofaen.

INGVILL DYBFEST DAHL

Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder