ANTIHELT-ALFAHANN: Ian McShane som Al Swearengen i «Deadwood: The Movie». Foto: Warrick Page / HBO Nordic

TV-anmeldelse «Deadwood: The Movie»: Ville vesten er ikke som før

Punktumet for en av tidenes beste TV-serier kommer 13 år på overtid. Og er dessverre preget av sentimental «fanservice».

«Deadwood: The Movie»

Amerikansk TV-film, premiere på HBO Nordic 1. juni

Manus: David Milch

Regi: Daniel Minahan

Med: Timothy Olyphant, Ian McShane, Robin Weigert, Brad Dourif, Kim Dickens, Molly Parker, Anna Gunn m.fl.

3 av 6

«Deadwood» (2004–2006) var en av spydspissene i den store TV-drama renessansen som har hjemsøkt våre stuer de siste 20 årene.

Serien var ikke den første i bølgen. Den æren går til «The Sopranos» (1999). Det var «The Wire» (2002) som fikk intelligentsiaen til å kaste seg med i dansen rundt det de tidligere, snøftende foraktfullt, hadde kalt «idiotboksen». «Mad Men» (2007) var penere å se på. Da den kom hadde dessuten avisene og nettmediene begynt å skrive side opp og side ned om TV-serier.

les også

«Deadwood» endelig tilbake

Jeg mener å huske at «Deadwood» var bortgjemt på NRK2 etter midnatt. De som oppdaget den, gjorde det hovedsakelig via den tidens underholdningskonsument-sikleobjekt nummer én: DVD-boksene med komplette sesonger (spør mamma eller pappa).

«Deadwood» kom før de nye TV-dramaene ble den kulturelle middelklassens foretrukne tidsfordriv og sovepille, og før folk begynte å ta livene til karakterer på TV mer alvorlig enn sine egne.

les også

16 strømmeserier du bør få med deg

Men viktigst: Vi som så den, elsket den, spesielt de to første av de totalt tre sesongene. Da HBO annonserte at det ikke ble noen sesong fire, likte vi det følgelig dårlig. Avslutningen var brå og ubarmhjertig.

«MEAN STREETS»: Timothy Olyphant og John Hawkes i «Deadwood: The Movie». Foto: Warrick Page / HBO Nordic

I årene som fulgte var det stadig vekk snakk om å lage noe som kunne bøte på den forsmedelige situasjonen. En halv serie à seks episoder og to TV-filmer var formater som begge lå på bordet. Men det skjedde aldri noe – før nå.

«Deadwood» var en kompleks, voldelig, vond, noen ganger vakker fortelling om langsom og smertefull sivilisasjonsbygging i det gamle, lovløse vesten.

les også

Ian McShane om «Deadwood»-film:
– Det er perfekt timing

Det var en unik serie, ikke minst all den tid den huskes primært for språket: En anakronistisk hybrid av formelle tiltaleformer og skandaløs profanitet. Ingen ting på TV har servert flere «fuck» og «cocksucker» enn «Deadwood». De moderne banneordene var flettet inn i et språk som for øvrig var barokt, sinnrikt og ytterst velskrevet.

«Deadwood» huskes selvsagt også for Al Swearengen, en antihelt-alfahann som i likhet med enkelte andre av seriens karakterer (Wild Bill Hickok, Calamity Jane med flere) var basert på historiske figurer som alle var innom Deadwood-traktene, som snart skulle bli innlemmet i South Dakota, under gullrushets siste dager i slutten av 1800-tallet. Den vulkanske Swearengen var og er spilt av britiske Ian McShane. Han er en av TV-historiens mest uforglemmelige karakterer.

EKS-HORE MED ET HJERTE AV GULL: Paula Malcomson som Trixie i «Deadwood: The Movie». Foto: Warrick Page / HBO Nordic

Nå er det vel slik at de som ikke kjenner «Deadwood» fra før, neppe kommer til å kaste seg over «Deadwood: The Movie» i all hast. Så vi tar oss ikke bryet med å skrive en lang oppsummering av de tre sesongenes begivenheter her.

Det er også blitt slik at TV-seere frykter «spoilere» mer enn de frykter atomkrig og klimakrisen. Så vi får trå varsomt når det gjelder hva som skjer i denne nye, to timer lange avrundingen på historien.

Jeg tar imidlertid sjansen på å konstatere følgende: Det skjer for lite. «Deadwood: The Movie» er tynn og sentimental, og ja – jeg er skuffet.

les også

Dødsårsak for «Deadwood»- og «Sin City»-stjernen Powers Boothe er klar

Gudene skal vite at det føles godt å se dem igjen, sånn innledningsvis: Den pragmatiske Seth Bullock (Olyphant), nå marshall, og hans kone Martha (Gunn). De to har tre egne barn nå, og virker lykkelige nok.

Godhjertede Doc (Dourif) og Charlie Utter (Dayton Callie). Jødiske Sol (John Hawkes) og hans gravide kjæreste Trixie (Paula Malcomson). Swearengen vil alltid ha en spesiell plass i sitt svarte hjerte for sistnevnte.

les også

Ingrid Bolsø Berdal: – Jeg har fått en nydelig kjæreste

Mannen som spilte Swearengens nemesis og konkurrent Cy Tolliver, Powers Boothe, døde i 2017. Men krøplingen Jewel, kjent som «The Gimp», er med, i Geri Jewells skikkelse. Likeså Als håndlangere Johnny (Sean Bridgers) og Dan (W. Earl Brown).

Det samme gjelder den tidligere hora og nåværende bordellmammaen Joanie (Kim Dickens), Calamity Jane (Robin Weigert), avismannen Merrick (Jeffrey Jones), den ryggradsløse, krypende ordføreren E.B. Farnum (William Sanderson) og – min helt – den intense kinesiske slakteren Mr. Wu (Keone Jung): «Swearengen! San Francisco! Cocksucker!».

GAMMEL KJÆRLIGHET RUSTER IKKE: Molly Parker og Timothy Olyphant i «Deadwood: The Movie». Foto: Warrick Page / HBO Nordic

Det er mye som skal klaffe for å samle et så begavet skuespillerensemble til dyst atter en gang. Så det er trist at serieskaperen, den eksentriske David Milch, ikke har mer enn knappe to timer til rådighet. Det er også trist at han ikke gir dem noe mer interessant å si og gjøre, enn det han faktisk gjør.

For dessverre. Det smerter meg å si det, men dette «comebacket» er i altfor stor grad styrt av impulser vi kjenner fra «fankultur»-produkter (superheltserier og den slags) i sin alminnelighet: Et behov for å nøste opp alle tråder, gi alle karakterene en «slutt» og pakke det hele inn i en boks med en pen silkesløyfe rundt.

les også

«Deadwood»-skaper til «True Detective»

Problemet er selvsagt at de færreste virkelige liv og historier har slike dramaturgisk perfekte, ryddige endepunkter. «Deadwood» hadde inntil nå ikke en slutt i det hele tatt – serien bare stoppet. «Deadwood: The Movie» er et bittersøtt gjensyn. Men den føles for lettvint til at vi klarer å tro på den.

Det som er av en mer overordnet historie, er følgende. Vi kommer inn rundt 10 år etter at serien tok slutt. Tog og telefon er kommet til det lille samfunnet. Konflikten som preget den siste sesongen blusser opp igjen da magnaten George Hearst, som entret Deadwood som en mørk sky i den andre sesongen, og som nå er senator i California, atter en gang inntar byen.

Det samme gjør Alma, som solgte sin åre til Hearst og forlot Deadwood i slutten av den tredje sesongen. Fosterdatteren hennes, Sofia, er også med. Alma får møte sin gamle kjærlighet Bullock én gang til. Og hele byen får en ny sjanse til å lære den morderiske Hearst en lekse.

VENDER TILBAKE: Molly Parker som Alms i «Deadwood: The Movie». Foto: Warrick Page / HBO Nordic

Dett er i grunnen dett. I tillegg til at vi altså får anledning til å ta farvel med mange elskede karakterer.

Det har en egenverdi det. Men det føles som for lite, for sent. «Deadwood: The Movie» burde vært en sesong eller en miniserie, og nye konflikter burde vært skrevet inn. Det står jo ikke til troende at alle disse menneskelivene fremdeles defineres av det som skjedde ti år tidligere, i den siste episoden av «Deadwood», sesong tre. Deadwood er et forferdelig høl av en by. Det må ha skjedd mange nye, forferdelige ting her siden den gang.

les også

«Deadwood»- og «Sin City»-stjerne død

«Deadwood: The Movie» gir den samme følelsen som når et gammelt favorittband gjør comeback. Det pirrer nostalginerven, man blir genuint glad for å se dem igjen, og man klarer i noen fattige stunder å innbille seg selv at de er nesten «like bra som før». I det kalde, rasjonelle dagslyset vet man med seg selv at så ikke er tilfelle, ikke egentlig.

Slik er det med «Deadwood: The Movie». Det var hyggelig at de tok seg bryet. Men det er ikke som i gamle dager, nei.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder