SAMME BAKGRUNN: Mona B. Riise og Thomas Felberg sier det bare er tilfeldig at de to barndomsvennene nå jobber sammen i «Stjernekamp». Her mimrer de om Hovseter-dagene.
SAMME BAKGRUNN: Mona B. Riise og Thomas Felberg sier det bare er tilfeldig at de to barndomsvennene nå jobber sammen i «Stjernekamp». Her mimrer de om Hovseter-dagene. Foto:Trond Solberg,VG

Se «Stjernekamp»-dommernes ungdomsbilder

TV

Mona B. Riise (42) og Thomas Felberg (42) har mer
til felles enn å sitte i «Stjernekamps» ekspertpanel: De la grunnlaget for sine karrierer med musikkmesking, og grøftefyll, på Hovseter på 80-tallet.

Publisert: Oppdatert: 24.10.14 14:28

Musikkekspert Mona B. Riise har ikke alltid vært den verdensvante og selvsikre kvinnen vi er vant til å se på TV i intervjuer med Johnny Depp, Angelina Jolie eller Kanye West. På ungdomsskolen på Hovseter i Oslo var hun hva hun kaller en «usynlig tenåring som likte hester og sang».

Der møtte hun også «Stjernekamp»-medekspert Thomas Felberg, som gikk i parallellklassen:

– Thomas var den som fikk meg til å skjønne hva en entertainer er. Allerede i 7. klasse hadde han knekt den koden, sier Mona og beskriver opplevelsen på Hovseter fritidsklubb:

– Det var en talentkonkurranse hvor Thomas og bandet mimet til Iron Maiden, men han hadde et vilt kostyme han hadde sydd sammen, og var rockestjerne på én-to-tre. Og jeg tror han falt gjennom scenen to ganger. Det var jo egentlig krise, men han bare reiste seg opp og mimet videre. Han var skikkelig rockestjerne, selv om han bare var en liten gutt.

– Jeg har alltid følt på klovnen i meg, fra jeg var seks år og hørte Beatles for første gang. Og da jeg hørte John Lennon skrike på «Twist and Shout», var jeg aldri i tvil om hva jeg skulle bruke livet mitt på, sier Felberg.

Startet på fritidsklubben

Underveis har han vært innom flere band. For WE-plata «Smugglers» fra 2004 ble det både Spellemann- og Alarmpris. Senere ble Thomas en del av det såkalte superbandet Smoke Mohawk, som etter noen års pause nå har begynt å øve igjen. Og han har jobbet i radio. Men denne høsten er Felberg fast ekspertpanelmedlem i «Stjernekamp» for første gang.

Men grunnlaget for begges karrierer ble lagt på Hovseterklubben.

– Forløperen til WE, Mayqueen, begynte der. Klubben var alfa og omega. Uten klubben hadde det ikke vært noe å gjøre på Hovseter. Klubben var den eneste solstrålen i en ganske tung 80-talls forstadsoppvekst, for å si det rett ut, sier Thomas.

– Det var også Hovseterklubben som gjorde at jeg begynte med journalistikk. De ordnet så jeg fikk lage mitt første radioprogram der i 5.- eller 6.-klasse, og jeg dro og intervjuet Carl I. Hagen. Jeg ringte på og spurte hvorfor han ville legge ned fritidsklubbene. Han svarte «Folk kan heller drive med ballett eller slalåm, sånn som mine barn», og da sa jeg «Det er jo ikke alle som har råd til det». Så spilte vi «Eye of the Tiger», forteller Mona og ler.

Grøftefyll og dans

Ingen av dem gikk strake veien til suksess. De hadde også tid til noe annet enn musikk.

– Vi «grøfta» en del rundt Bogstadvannet, sier hun.

– Hva betyr det?

Da har man bare en sekk med øl eller vin og har fest i grøftekanten. Ingen i blokkene på Hovseter hadde kjellerstue vi kunne henge i. Moren til venninnen min, lagde vin på rips som hun hadde i kjelleren på blokka, og den vinen gikk det hardt ut over. Så tok vi med ghettoblaster og gikk rundt og hadde fest, til politiet kom, forklarer Riise.

– Det var svære slag på Bogstad. Vi hadde jo ikke mobil, så det bare spredte seg gjennom ryktebørsen, og plutselig kunne det komme 80–90 stykker en sommernatt på Bogstad og skulle ha full fest. Personlig var jeg aldri glad i å slåss. Men det var mange slåsskamper! Understreker Felberg.

– Hva med etter «Stjernekamp»-sendingene? Fester dere da?

– Det var vill dansing sist lørdag. For min del fokuserer jeg på dansingen på fest nå, siden jeg tar igjen for så mange år der jeg ikke gjorde det. Men fy fader, artistene var slitne, og det var vi også. Men det var veldig gøy, sier Riise.

– Jeg tar to Martini, shaken not stirred, og så er det rett hjem. Men jeg kan godt ta en dans, og jeg er god på luftgitar også, sier Thomas med et smil.

For snille «dommere»

Så langt er ingen stemt ut i «Stjernekamp», og ekspertene medgir at de muligens startet noe spakt i tilbakemeldingene:

– Vi har ingen utøvende makt, vi bare sier hva vi synes. Men selvfølgelig kan det hende noen blir påvirket av det. Nå var vi kanskje litt snille første gangen. Men vi blir nødt til å ta en alvorsprat med dem fra nå, lover Mona.

Og de forventer mye av artisten som skal kunne vinne kampen på tvers av ulike musikalsjangre:

– Scenen er en arena hvor du kan få lov til å være noe annet enn i virkeligheten. Det er et slags rollespill: Du er deg selv, men det er en større versjon av den du er, med auraen og karmaen ute, sier han.

– Og det er det deltagerne må tørre: Å lage seg større enn de er. «Stjernekamp» handler om å tørre å ta den helt ut og gi alt, sier Mona.

Rein som «Bombastic»

Men de to setter også pris på når deltagerne feiler litt:

– Er det ikke når det er rom for sjanser menneskeheten lever mest? Da kommer de herlige «Spinal Tap»-øyeblikkene folk husker. Om artistene kommer seg gjennom det og likevel leverer glimtet i øyet, synes folk det er dobbelt så gøy, påpeker Thomas.

– Jeg ler meg fortsatt i hjel når jeg tenker på Rein Alexander som fremfører «Mister Bombastic», og det kunne gått galt da Tor Endresen valgte «Sex on fire», gikk ned på kne i flammehavet og … jeg kan vel ikke si jokka, men det ble magisk forteller Mona og legger til:

– Jeg håper på noen momenter hvor ting slår feil. Det betyr ikke at deltagerne går ut, for folk synes det er gøy når de tør å drite seg litt ut.

Her kan du lese mer om