BLIND AMBISJON: Ben Platt i «The Politician». Foto: Netflix

TV-anmeldelse «The Politician»: Satire uten slagkraft

Litt politisk satire. Litt mørk «highschool»-komedie. Litt musikalsk teater. Ikke helt tilfredsstillende.

Dramakomedie på 8 episoder

Netflix, premiere 27. september

Serieskaper: Ryan Murphy

Manus: Ryan Murphy, Ian Brennan, Brad Falchuk

Med: Ben Platt, Zoey Deutch, Lucy Boynton, Jessica Lange, Gwyneth Paltrow

VG:s terninger viser 3 prikker

Den sjarmløse streberen Payton (Platt) er så blindt ambisiøs at han selv mistenker at han er sosiopat.

Han er adoptert av den formuende Hobart-familien, der han er dypt elsket av mor (Paltrow), stort sett ignorert av far (Bob Balaban) og mislikt av sine to brødre (identiske, preppy WASP-tvillinger á la Winkelvoss’ene i «The Social Network», 2010).

les også

Märtha poserer med Gwyneth Paltrow på ferie

Payton har ett mål i livet: Å bli president i USA. Han har intelligensen, kynismen og pengene som må til. Ikke minst har han mangel på følelser og samvittighet. Perfekt!

BLOND AMBISJON: Lucy Boynton i «The Politician». Foto: Netflix

Første steg mot målet er å bli elevrådspresident på videregående. Payton allierer seg med en kreftsyk visepresidentkandidat, Infinity (Deutch), fra det som kvalifiserer som «arbeiderklassen» i Santa Barbara, og alt ser ut til å gå veien.

les også

«Euphoria»-stjernen til VG: Vil ikke være et minoritetsalibi

I alle fall inntil Astrid (Boynton) kaster seg med i valgkampen. Hun var kjæresten til River, som tok livet av seg foran øynene på Payton. River og Payton hadde et forhold de, også. Ja, River var i grunnen den eneste som klarte å nå frem til mennesket i maskinen Hobart.

Den vanvittig produktive serieskaperen Ryan Murphys («Pose», «American Horror Story», «Nip/Tuck» – han sjonglerer etter sigende tolv prosjekter mens du leser dette) debut for Netflix føles aktuell så det holder.

MILD MATRIARK: Gwyneth Paltrow i «The Politician». Foto: Netflix

Det handler om de økende klasseforskjellene i USA, nepotisme og korrupsjon i høyere utdanning, politisk opportunisme, populisme og kynisme og – på et mindre kontroversielt nivå – «flytende» seksualitet.

les også

Louis Tomlinson sier han ikke godkjente sexscene med Harry Styles i «Euphoria»

Men formen han har valgt, kan saktens diskuteres. «The Politician» ser ut som én million dollar, selvsagt – full av sterke California-farger, symmetrisk fotografi og vakre unge ansikter som tåler digitale kameraer. Den zipper av sted i godt tempo, og er absolutt mulig å bli «avhengig» av, dersom dét skulle være et mål i seg selv.

Men blandingen av politisk satire, rikmannssåpeopera, mørk «high school»-komedie og musikal – «Election» (1999) møter «Clueless» (1995) og Murphys egen «Glee» – føles ikke konsekvent eller potent nok, med det resultat av «The Politician» blir for mild og ettergivende for tiden vi faktisk lever i.

HER KOMMER TRØBBEL: Jessica Lange er fantastisk i «The Politician». Foto: Beth Dubber / Netflix

Og klassepoenget? Det undergraves en hel del av at de rike fremstilles som kalde, smarte og slemme, og de fattige som late, dumme og like slemme.

les også

Hundre TV-tips for sommeren

Paltrow gestalter en parodi på seg selv: En mild matriark i dyre designerklær, med interesse for alle ting alternative og annen humbug. Jessica Lange spiller ringer rundt alle andre i serien, dessverre i en klisjé av en rolle som en forfyllet, ond bestemor fra landet.

«The Politician» kommer sannsynligvis til å virke noenlunde etter planen i et USA der temaene den tar opp, diskuteres med en annen heftighet enn her hjemme. Det vi alle kan lære, er omtrent dette: De som leder oss kommer til å være psykopater. Alt vi kan gjøre er å prøve å velge de riktige psykopatene.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder