TV-anmeldelse «Magnus»: Sinnssykt og fantastisk

Vanvittig smart, ganske svart og helt genialt.

Norsk dramakomedie i seks deler.
NRK TV fredager og NRK1 lørdager

MED: Vidar Magnussen, Preben Hodneland, Anette Hoff Larsen, Pål Rønning, Siren Jørgensen, m.fl.
AV: Vidar Magnussen og Rolf-Magne Golten Andersen
REGI: Geir Henning Hopland og Vidar Magnussen

Adjektivet «ellevill» brukes altfor høyfrekvent når man skal omtale det som helt åpenbart ikke har ordinær bakkekontakt.
I virkeligheten er nesten ingenting «ellevilt».

Lurer du på hva som er mest populært på strømme-TV nå? Sjekk i VGs nye TV-guide!

Når man skal beskrive denne nye NRK-serien er «ellevilt» derimot det eneste dekkende begrepet. Faktisk vil jeg hevde at Vidar Magnussen (han uten blottet for sosiale antenner i «Side om Side», og «slemmingen» i «Snøfall») og regissør Geir Henning Hopland («Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet» og «Lilyhammer») redefinerer grensene for «ellevill», og nærmest gjenoppfinner hva norsk humor kan være.

Ikke alene, men som anførere i en fortelling som er like deler morsom, spennende og genialt absurd. Men heldigvis ikke parodisk.

«Magnus» tar nemlig seg selv ekstremt seriøst.

les også

Vidar Magnussen: – En sorg at jeg aldri har tatt foreldrepermisjon

Man tror på stedet. Man tror på karakterene.

Og man tror på Magnussens Magnus Undredal, en håpløs politietterforsker. Og samtidig, ukjent for sine kollegaer, en teknisk begavelse som i fiksjonsverdenen så vidt overgås av Marveluniversets Tony Stark. Væpnet med en haug hjemmelagde geniale dippedutter som går utenpå det meste av teknologi som vi kjenner det. Alle med herlige, bisarre skjønnhetsfeil.

Som etterforsker tilnærmer han seg sakene med ville teorier, presentert i samme kaotiske autismespekter som Benedict Cumberbatch i «Sherlock». Tidligere parodiert av samme Magnussen på «Underholdningsavdelingen» (en raffinert versjon av autokorrektvitsene derfra dukker opp her).

Samtidig er rammefortellingen en formfullendt forsvinningssak med mildt sagt overnaturlige vendinger. Flere ganger kan man plutselig oppdage at man ler høyt. Selv om man ser serien alene.

Det trenger man ikke gjøre, men det er sentralt å avgrense hva «Magnus» ikke er. Vi snakker ikke lun og koselig familieserie. Dersom man ikke da synes et utall mislykkede selvmordsforsøk, kaldblodig bruk av pistol, mystiske amerikanere med «Stranger Things»-Tourettes og hjertevarm, knusktørr humor inngår i helgekosen. Man bør også ha en forkjærlighet for sylskarpe og smarte replikker raffinert med avslepen eleganse. Der et arsenal av skuespillere, mer eller mindre fritt for ansikter man kjenner for godt fra før, løfter sammen. Spesielt Charlie Hutton som den stadig mobbede nabogutten Nikolai.

les også

Komiker Kevin Vågenes: – Jeg bar på et selvhat og en sorg

Lys, klipp og den fotografiske innrammingen til Jakob Ingimundarson («Sniffer», «Mammon» og musikkvideoene til Alan Walker) er subtil, poengtert og underholdende i seg selv. Lyden og originalmusikkens evne til å styrke og støtte opp om handlingen, ikke ta over den, gjør dette til det mest helhetlige, helstøpte og utvilsomt sterkeste som er skapt med norsk aksent på veldig lang tid.

Som Nikolai sier når en av Magnus sine oppfinnelser blir presentert for første gang: «Vanvittig smart og utrolig teit på samme tid.».

Og helt ekte ellevilt.

Anmeldelsen er basert på de fire første episodene