ELEFANT: Maskerader, elefanter og sommerfester på jobben blir aldri helt det samme etter «Blodtur» Foto: NETFLIX

TV-anmeldelse «Blodtur»: Nattbussen til helvete

Mye skrekk, lite gru i enda en norsk Netflix-serie.

VG:s terninger viser 3 prikker

«Blodtur»/ «Bloodride»
Norsk skrekkserie i seks enkeltstående deler

Hele på Netflix fra fredag 13. mars

Skapt av Kjetil Indregaard og Atle Knudsen

Regi: Geir Henning Hopland

Med: Ine Marie Wilmann, Stig Amdam, Nader Khademi m.fl.

En buss farer gjennom en tåkete natt. Lastet med passasjerer og skumle fortellinger. Grufulle fortellinger, med et såkalt glimt i øyet. Fjerde norske serie på Netflix prøver egentlig bare å gjøre skrekk morsomt. «Blodtur» opererer med samme uavhengige episodestruktur som «Black Mirror» eller «Love, Death and Robots». Men kan best sammenlignes med klassiske «Twilight Zone».
Små og mørke historier, nærmest noveller. Gjerne med en fiffig tvist. Tvister som forsøker å være smarte i sin blodighet, slik for eksempel Roald Dahl virkelig mestret. Punchlinen skal være overraskende og passe dramatisk, men samtidig uggent underholdende.

les også

Artist-Norge fortviler: – Folk mistet et halvt års inntekt på et kvarter

I «Blodtur» er samtlige av disse pønsket ut av den voldsomt produktive Kjetil Indregard. Som har vært borti alt fra «Linus i Svingen» til Ole Ivars.

De tre episodene VG har fått se knyttes sammen av en altfor lang intro fra en buss. Samtlige sjekker innom hver sin undersjanger i humrende ubehag. Det betyr et utgangspunkt som er uhyggelig i seg selv, for eksempel å flytte til et nytt sted, stole på nære ansatte eller ikke helt forstå hva som er greia med tidligere kollegaer som ikke dukker opp på sommerfesten på jobb. Ekstra lovende når Netflix setter opp aldersgrensen til 16, slik at man forventer at dette virkelig skal bli hakket mer uskyldsrent.
Det blir med forventningen.

SKREKK: Blant andre Synnøve Macody Lund dukker opp i antologi-serien. Foto: Eirik Evjen/Netflix

Minst to av episodene er egentlig ikke gode nok til å dras ut i de knappe tyve minuttene de har. Samtlige er av noe varierende kvalitet, både innbyrdes og i egen dramatisering. Det er noe med formatet som ikke helt sitter. Både i litt overtydelig skuespill (det hører for så vidt til sjangeren) men også i smarte, men ikke smarte nok, manus.

Regissør Geir Henning Hopland gjorde humor, og i alle fall en form for skrekk, strålende sammen med Vidar Magnussen i «Magnus». Her har han et godt og tydelig grep på det visuelle, sammen med hans mer eller mindre faste fotograf Jakob Ingason (også aktuell med Heksejakt på TV2). Det er gjort et beundringsverdig arbeid, både i casting, location og gjennomarbeiding. Hver eneste fortelling har sitt eget distinkte uttrykk, samtidig som de føles som en visuell helhet.

les også

De beste TV-seriene i 2019

Likevel fremstår resultatet noe uforløst. Om det er manus’ sine varierende styrker eller at behovet for å befolke hver episode med nye skuespillere har slitt på totalen er litt uklart i disse øyne. Men av de tre første fortellingene er det egentlig ingen som er verdt å se flere ganger. Minst én er så svak at man begynner å kjede seg. Godt gjort på en episode på knappe tyve minutter.

«Blodtur» ønsker egentlig ikke annet enn å skremme med et underfundig smil. For øyeblikket er det dessverre skumlere å benytte seg av ordinær kollektivtransport.
Anmelderen har sett tre episoder

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder