DE TREIGE TRE: Dakota Fanning, Daniel Brühl og Luke Evans i «The Alienist».
DE TREIGE TRE: Dakota Fanning, Daniel Brühl og Luke Evans i «The Alienist». Foto: Kurt Iswarienko / Netflix

TV-anmeldelse «The Alienist»: Seriedrepende kjedelig

TV

Atter en Netflix-seriemorder. Det holder for en stund nå, eller?

Publisert:

«The Alienist»

Amerikansk krimdrama i 10 deler, premiere på Netflix torsdag 19. april

Med: Daniel Brühl, Luke Evans, Dakota Fanning

For bare et halvt år siden, i «Mind Hunter», ønsket Netflix å innbille oss at kimen til såkalt «profiling» – å forstå kriminell psykologi – var å finne i andre halvdel av 1970-tallet.

Nå snur de på hælen. Moderne profiling ble ifølge «The Alienist» oppfunnet i New York av Dr. Laszlo Kreizler sent på 1800-tallet. («Alienist» er et ord for «psykolog», mer eller mindre – en person som prøver å hjelpe «mentalt fremmedgjorte» mennesker).

Hvilken serie har rett? Si det. Netflix lager sikkert noe om seriemordere på 1920-tallet snart, også («jazz age»-seriemorderen), og 40-tallet (en raff noir, kanskje?) og 60-tallet («hippieseriemorderen»). Den som ikke blir drept av en Netflix-seriemorder, får se.

Nuvel. Denne blandingen av «Peaky Blinders», «Gangs Of New York» (2002) og «Boardwalk Empire» (2010) – fortiden er et fremmed land! – er i alle fall ikke siste ord om noe som helst. Innholdsmessig er «The Alienist» på «høyde» med en middels påskekrim. Den bare ser ut som noe mer og bedre.

Det er en seriemorder løs på et støvete, skittent Manhattan. Denne dreper utelukkende unge mannlige prostituerte (latente, undertrykte homoseksuelle følelser, hmm?). Så ingen bryr seg noe særlig, ikke hvert fall ikke politiet. De er jo bare «guttehorer», som samtiden kaller dem.

Likene er ille tilredt. Drapsmannen har skåret ut øyeeplene og tungene deres. Dette for at «The Alienist» skal kunne konkurrere med den moderne nordiske krimen i groteskeri-kappløpet.

Samtidig vil serien gjerne være et «stuffy» britisk-inspirert krimdrama á la Sherlock og Agatha. Dr. Kreizler er en «mesterhjerne» in spe, i ferd med å revolusjonere psykologifaget ganske på egenhånd. Han har arrogansen bare de med blind tiltro til vitenskapen kan ha (han liker ikke religion, nei), og er generelt en såpass kald, kjip fisk at vi straks mistenker at han skjuler noe han også. Noe seksuelt, der også?

Om jeg høres negativ ut nå, så er det fordi jeg er det. «The Alienist» er det samme gamle røret, satt til en spennende tid (glimtene vi får fra New Yorks homoseksuelle underverden anno 1890, sånn cirka, er det mest spennende med den), formidlet via oppstyltet dialog levert av et sett katastrofalt ukarismatiske skuespillere.

De tre i dens midte – Brühl, Evans og Fanning – gjør virkelig ikke særlig godt arbeide her. Brühls bestrebelser på å spille forfinet, sprenglærd pioner resulterer i lite annet enn en endeløs serie teatralsk oppsperrede øyne og en hemmet nedlatenhet.

Evans, Watson til Brühls Holmes, har den utakknemlige rollen som «ekte» og enkel mann, et mer røft, upretensiøst og «amerikansk» motstykke til sin kjedelige oppdragsgiver.

Verst går det paradoksalt ut over den tidligere barnestjernen Fanning, som den jomfruelige politisekretæren Sara Howard. Hun er en kvinne i en manns verden. Ergo har manusforfatterne (de inkluderer den talentfulle John Sayles) utstyrt henne med dialog som skal uttrykke og understreke hvor vanskelig det er å være en kvinne i en manns verden.

Vi forstår jo hvor de vil med dette. Men det klinger så påklistret og etterrasjonalisert at det føles som en sleip tilsnikelse for å tekkes tidsånden anno 2018.

Serien er ellers full av etniske stereotyper som ikke kan sies å være særlig 2018-vennlige. Jødene er kåte, klønete, intelligente og har sympatier i retning bolsjevismen. Italienerne er fattige og tallrike. De svarte er tjenere som kommer rett fra bomullsmarkene. Irene er politifolk, korrupte og dumme som brød.

Ingen klisjé uten snev av sannhet, kanskje. Men det unnskylder på ingen måte de giddalause persontegningene.

Det er blitt en langtekkelig, begivenhetsløs, pinefullt høytidelig og kjedelig serie. Det er jo litt «artig», kanskje, at politikommisjonæren som setter seg fore å rydde opp i lovløsheten – og som bistår våre tre helter – skal forestille den unge Theodore Roosevelt.

Men det er ikke artig nok.

Anmeldelsen er basert på tre av ti episoder

Her kan du lese mer om