STORE DRØMMER. STORT HÅR: Alsion Brie in «GLOW». FOTO: Erica Parise/Netflix

STORE DRØMMER. STORT HÅR: Alsion Brie in «GLOW». FOTO: Erica Parise/Netflix

TV-anmeldelse «GLOW»: Wrestlemania!

Smart, morsomt og svært underholdende om kvinnelige
wrestlere på det høyhårede åttitallet.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

DRAMAKOMEDIE

«GLOW»

Amerikansk TV-serie i 10 deler

På Netflix fra 23. juni

Med: Alison Brie, Betty Gilpin, Marc Maron.

VG:s terninger viser 5 prikker

Et par episoder inn, og man er ikke overbevist.

«GLOW» virker å være nok en produksjon som synes at artig tidskoloritt er grunn god nok til å lage en TV-serie, og at alt som skjedde for mer enn 15 år siden er latterlig i seg selv, fordi folk så så rare og dumme ut da.

Det har vært mange og lange scener med talentløs trening, i en «sport» de aller fleste nordmenn vil ha et begrenset forhold til.

Til alle som måtte tvile omtrent her, og vurdere å se noe annet i stedet (det mangler jo ikke på muligheter), er det bare å si: Hold ut i 15 minutter til. «GLOW» er en liten perle.

Vi befinner oss i den mer håpløse enden av showbusiness i Los Angeles på midten av åttitallet. Wrestling – en absurd blanding av dårlig teater og enda verre «idrett» – forlyster et slitent publikum bestående av folk som er falt utenfor Ronald Reagans «morgen i Amerika».

Les også: Dette er nytt på TV i sommer

En fallert B-filmregissør, Sam Sylvia (Maron), og produsenten/seddelpressen hans, rikkvinnesønnen «Bash», har fått en desperat idé: Dersom wrestling med svære monstermenn er så populært, må da virkelig wrestling med kvinner – «gorgeous ladies of wrestling» – ha en utmerket sjanse til å bli det samme?

Inn i dette scenariet faller Ruth (Brie), en storøyd skuespillerspire, full av naivt «stå på»-mot. Dessuten venninnen hennes, Debbie (Gilpin), en tidligere såpeoperaskuespiller og nåværende småbarnsmor, som straks får en eureka-opplevelse:

Hva er wrestling, om ikke såpeoperaer satt til ringen?

Det at de to fort blir uvenner, av årsaker vi ikke skal avsløre her (la oss bare si at det er svake mannfolk med i bildet), utgjør det sentrale dramaet i den første sesongen i «GLOW». Men det er mye, mye mer attåt.

For mye, kanskje. Ensemblet i serien er veldig stort – kvinnene i ringen utgjør 14 mennesker, bare de – og sekundærhistoriene er mange. 10 episoder á tretti minutter er ikke tilstrekkelig til at vi blir like godt kjent med alle sammen, og visse plottråder virker det som om «GLOW» simpelthen lar renne ut i sanden.

Men idet damene klekker ut «personlighetene» de skal benytte seg av som wrestling-karakterer – samtlige er groteske stereotyper som skal si noe om både kjønnsroller, etnisitet og datidens storpolitikk – er «GLOW» blitt en veldig, veldig underholdende serie.

IDRETTEN TAR DEM: Alison Brie som Ruth og Britney Young som Carmen Wade i «GLOW». FOTO: Erica Parise/Netflix

Som feministfabel betraktet er den befriende ikke-didaktisk og godlynt. Serien preker aldri, men ler ofte. Den er utstyrt med et pirrende nostalgisk lydspor, skulderputer i dressjakkene, neonskilt i pastellfarger og ufattelige mengder hår. Ja, samt en robot som serverer kokain og jointer, selvsagt.

Visuelt og estetisk er «GLOW» selvsagt kitsch til tusen – selv ikke Eric Prydz’ musikkvideo «Call On Me» kunne skilte med høyere «Flashdance»-faktor enn denne. Den er en camp satire. Men det er en satire. En smart en, og innholdsrik, som ikke er redd for å rive i hjerterøttene når det trengs.

Serien er produsert av Jenji Kohan, kvinnen bak «Weeds» og «Orange Is The New Black». Størrelsen på ensemblet her, mengden typer, får «GLOW» til å minne om «OITNB» møter «Glee».

Les også: «Orange is the New Black»-stjerne giftet seg

Skuespillerinnsatsene er jevnt over glimrende, og to av dem må nevnes spesielt. Brie gjør en massivt imponerende og veldig generøs innsats. Akkurat slik hun sier seg mer enn villig til å spille «the heel» – skurken i wrestlingscenariene – i ringen, er hun villig til å fremstå som nokså irriterende i serien. Ruth er en sånt bekreftelsessykt gudsord fra landet som fremstår som fullstendig livsfjern for regissøren Sam.

Han er en desillusjonert, bruktbilselgeraktig kyniker, med knuste ambisjoner av både kunstnerisk og idealistisk art, og spilles av Marc Maron.

Dialogen kunne i mange tilfeller vært hentet rett fra komikerens briljante podkast i det virkelige livet, «WTF» – en strøm av nevrotisk selvforakt («my ex-wife tells me I have a flaw in my conflict style»). Han er fremragende severdig i rollen. Faktisk mye bedre enn i den nå avsluttede serien som bar navnet hans, og hvori han spilte en dramatisert utgave av seg selv.

Alt i alt er det uansett ensemblet, som representerer den nye sjansen som ligger i samholdet serien handler om, som gjør den så severdig.

Sesong 2 fortere enn svint, takk.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder