VINDUSPLASS: Ikke spesielt gjevt å titte ut fra vindusdøren på maximum security. Her ved Piper Chapman (Taylor Schilling).
VINDUSPLASS: Ikke spesielt gjevt å titte ut fra vindusdøren på maximum security. Her ved Piper Chapman (Taylor Schilling). Foto: JoJo Whilden / Netflix

TV-anmeldelse «Orange Is the New Black», Sesong 6: Frihetens duskregn

TV

Strengere og tryggere på sikkerhetsavdelingen.

Publisert:

TV: Orange Is the New Black, sesong 6
Amerikansk dramakomedie i 13 deler.
Med bl.a. Taylor Schilling, Danielle Brooks, Mackenzie Phillips og Nick Sandow
Hele sesongen er tilgjengelig på Netflix 27. juli

Noen ganger er det trygge det beste. Forrige sesong fra kvinnefengselet i New York var et minutt-for-minutt fangeopprør med en brutal konklusjon.

Akkurat den var både forventet, fortjent og befriende. Reisen fram var lang, utdradd og usannsynlig.
Selv om man skal berømme manusforfatterne for å prøve noe nytt i en serie som etter hvert har blitt låst i sin egne, spesielt geografiske, begrensninger.

Sjette sesong er tilbake på trygg grunn, bokstavelig talt. Men de innsatte vi kjenner er flyttet til sikringsavdelingen; maximum security.

Det gir manusforfatterne muligheten til å gjøre nytenkninger i historien – dog innenfor sin opprinnelige formel.

Hovedhandlingen følger etterforskningen og rettssaken for å dømme noen for drapet på Piscatella. Samtidig bygges det opp til et internt opprør mellom de kriminelle søstrene og nye karakterene Carol og Barbara (Henny Russell og Mackenzie Phillips). Det skaper kunstige konfliktlinjer mellom avdelingene, som etter hvert får en nyanse av noe smartere enn et fengsels-ekkokammer i den 80 minutter lange avslutningsepisoden.

I seriens etter hvert ekstremt store persongalleri er Danielle Brooks er nok en gang seriens utvilsomt beste, som formidabel formidler av Taystees ulike nyanser. Piper Chapman er fremdeles flat, kritthvit og uinteressant. Faktisk mer enn noensinne. Det er ikke alene Taylor Schilling sin feil.

Med et lite unntak er fangevokterne mer og mer karikerte, uten at man tør å dra det for langt i hverken for komisk eller kynisk retning. Selv om noen endelig bruker det åpenbare poenget om at Joel Luschek (Matt Peters) som «the poor mans Chris Pratt».

Livet på Litchfield formidles best når det balanserer mellom komedie og drama. Så som neste kapittel i bakgrunnshistorien til Nicky, i form av en fantastisk Bar Mitzwah-tale. Eller Joe Caputo (Nick Sandow) sin fortelling, som på mange måter ender opp som et noe feilbalansert – men hjertefølt motsvar til Taystee sin historielinje.

Selvsagt skjer en hel del fullstendig usannsynlig, ganske idiotisk og ex. philosoferende rundt hva «frihet» egentlig er. Et sted siteres James Baldwin med stor innlevelse: «Freedom is not something that anybody can be given. Freedom is something people take, and people are as free as they want to be.»

Konsekvensene av denne frihetsforståelsen er det «Orange Is the New Black» mestrer best i forkant av sin syvende – og sannsynligvis siste sesong.

Her kan du lese mer om