MANGE BALLER I LUFTEN: Kristin Spitznogle er psykolog, sexolog, musiker og forfatter. Spitznogle har også vært spaltist i VG. Her Damplassen i Ullevål Hageby i forbindelse med en boklansering. Foto: Krister Sørbø VG

Kjendispsykolog Kristin Spitznogle levde under fattigdomsgrensen: – Vil gi skammen et ansikt

Kristin Spitznogle (45) sier hun har levd på 7000 kroner i måneden. Nå vil hun inspirere andre til å bryte tausheten rundt fattigdom.

Jennifer Bråthen
ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

«Jeg kan fortsatt huske hvordan jeg ofte fortalte sønnen min at jeg ikke var sulten når det var middag, jeg ville bare at han skulle spise seg mett. Jeg prioriterte alltid han og sørget for at han hadde hva han trengte. Men jeg vet mye om hvordan det er å gå sulten til sengs om kvelden, og bli liggende våken fordi du bekymrer deg syk over hvordan du skal klare å betale den neste husleien, strømregninga og etc.», skriver Kristin Spitznogle i et lengre innlegg på Facebook, og deler filmen «Vi kan ikke hjelpe alle» - en kortfilm om fattigdom som er skapt av Nina Knag.

I filmen møter vi en liten jente som må ta vare på sin mor.

Hun skrev innlegget på impuls, fordi hun kjente seg igjen i filmen. Nå håper hun andre kan bli inspirert til å bryte tausheten.

– Filmen traff meg midt i hjertet, og jeg ville gi ansikt til noe mange står i, og som kan være veldig skambelagt. Gjennom å dele kan vi bryte tausheten og skammen, og menneskeliggjøre et tema vi trenger å snakke mer om, sier Spitznogle, psykolog og sexolog, til VG.

Levde på 7000 kroner

Hun kjente seg igjen i noe av avmakten og fortvilelsen til moren i filmen. For i starten av 20-årene sto hun selv på bar bakke, da hun flyttet fra USA til Norge, etter å ha skilt seg og forlatt alt hun hadde.

Ba om hjelp: Familie la ut annonse om julegavehjelp på Finn

– Jeg kom til Norge med en koffert og en liten sønn på armen. Jeg levde som frilansmusiker i Tromsø, og det var ikke alltid like enkelt. Jeg mener å huske at jeg levde på 7000 kroner i måneden, og benyttet meg blant annet av mattilbudene til Bymisjonen. Når man har et barn og alt ansvar, blir man også kreativ. Jeg husker blant annet at jeg kjøpte klær på kjedebutikker som ikke alltid hadde kortmaskiner med tilknytning til banken. Det gjorde at jeg kunne handle uten dekning, for så å returnere varer neste dag og få kontanter i retur. Slik fikk jeg maten på bordet - det var så skamfullt, sier hun.

Fikk du med deg denne? Norske kvinner: Vår kamp mot hevnporno

Etter et par år i elendighet, kom Spitznogle til et punkt der hun bestemte seg for å ta tak i livet sitt. Hun begynte å studere.

– Morskjærligheten og selvoppholdelsesdriften gjør at man mobiliserer alt man har. Og i dag er jeg evig takknemlig for at vi i Norge har Statens Lånekasse, som muliggjorde at også jeg kunne fikk ta høyere utdanning. Det ble mange krevende år, og økonomien var fortsatt helt på smertegrensen. Det var tøft, men det var sannelig aldri kjedelig!

Ikke lykkeligere

Spitznogle var veldig ambisiøs under studiene. Hun ville opp og frem for å løfte seg selv og familien ut av situasjonen. Etter endt utdannelse og i starten av 30-årene, brettet den ferdigutdannede psykologen opp ermene.

«I dag tjener jeg godt, og betaler min skatt med glede, slik at nettopp det samme redningsnettet som berget meg, kan hjelpe andre også. Vi må imidlertid fortsette å bekjempe fattigdom, å legge til rette for at folk kan komme seg ut av en vanskelig situasjon. Vi må aldri la vår egen privilegerte situasjon bli en hvilepute», skriver hun videre i innlegget.

Til VG sier hun at hennes erfaringer har lært henne mye om verdier.

– Jeg vil aldri romantisere det å ha lite, men man blir ikke nødvendigvis lykkeligere av å ha mest mulig heller. Jeg har opplevd både å ha 10.000 kroner i måneden og 100.000, og mine erfaringer er at det er forferdelig å være på bunnen, men jeg ble ikke lykkelig av å være på topp. Det som gir rikdom i livet, er kjærligheten til barna mine, familie og gode vennskap.

– Kan du fremdeles kjenne på skammen?

– Ja, men jeg står trygt i det. Vi prøver bare alle å skape et liv. Hvis jeg kan bidra til å hjelpe andre som befinner seg i samme situasjon, så er det verdt det. Det er et samfunnsoppdrag man har – det å bidra med det man kan for å sette viktige temaer på dagsorden. Det er verdt det!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder