TV-anmeldelse «Leaving Neverland»: Overgrep i eventyrland

Filmen om Michael Jacksons påståtte overgrep mot Wade Robson og Jimmy Safechuck er sterk, problematisk og altfor lang.

«Leaving Neverland»

Amerikansk dokumentar i to deler

En redigert versjon sendes på NRK 2 søndag kl. 22.50. Tilgjengelig på NRKs nettsider fra og med kl. 06.00 søndag.

Regi: Dan Reed

Med: Wade Robson, James Safechuck, Michael Jackson.

4 av 6

Vi som levde samtidig med Michael Jackson (1958–2009) tisket, hvisket og lo av hans mange «eksentrisiteter» gjennom 1980-, og 90- og 00-tallet.

Vi så ham gå fra å være en svart mann til en sykelig utseende hvit én. Vi fniste av sjimpansen Bubbles og ristet på hodet av artistens Peter Pan-kompleks (det å «ta vare på barnet i seg» ble en greie i populærkulturen på 1980-tallet).

Les også: Slik beskriver anklagerne forholdet til Michael Jackson

Vi så ham gå som en fri mann fra to straffesaker hvori han ble anklaget for seksuell omgang med mindreårige. Én i 1993, som endte i forlik. Igjen i 2005, da han ble frikjent.

Stort sett alle tenkte at det var noe skikkelig galt fatt. Men vi beroliget oss med ideen om at Michael Jackson var «aseksuell» – og «et barn selv».

«Leaving Neverland» er, åpenbare svakheter til tross, en anledning for en hel (populær-) kultur til å se seg selv i speilet én gang til.

Uavhengig av skyldspørsmålet – og her er det viktig å understreke at «Leaving Neverland» ikke bringer nye bevis til torgs – er det mange som etter disse fire timene – nok en gang – må tenke: Hvordan skal vi tenke og høre på Michael Jackson nå?

Noe av det mest ubehagelige med «Leaving Neverland», også for seere som har hatt de bangeste anelser, er hvordan den tegner et bilde av systematiske overgrep.

Jackson, hevder filmen, hadde et mønster. Han valgte ofre som kunne minne om små speilbilder av ham selv, og sendte disse gjennom en slags «auditionrunde». Deretter gikk det, igjen ifølge Wade Robson, Jimmy Safechuck og denne filmen, fort.

Les også: Slik slår Michael Jackson-leiren tilbake mot «Leaving Neverland»-dokumentaren

Jackson opparbeidet seg foreldrene og familienes tillit ved å overøse dem med oppmerksomhet, timelange telefonsamtaler og kostbare gaver. Han ble til «én av familien» – ja, «en sønn».

Det han hadde å tilby, var absolutt alt. Et eventyr. «Fornøyelsesparken» Neverland, med alt hva et barn kunne begjære, og et liv så annerledes at foreldrene, og langt mindre barna, var i stand til å motstå det.

Ting som fra utsiden så helt ko-ko ut – som at en voksen mann tilbringer all sin fritid med barn som ikke er hans egne – «virket ikke så rart». Jackson, sier foreldrene, «trengte venner». Han var så isolert og ensom.

Robson var et purungt danse-supertalent fra Brisbane, Australia, som hadde spesialisert seg på å imitere sin helt. Safechuck traff Jackson for første gang under innspillingen av en Pepsi-reklamefilmen i 1987. Historiene de to forteller, er svært like.

Ifølge filmen besto de seksuelle overgrepene primært av oralsex og masturbasjon. Overgrepene ble angivelig raskt etablerte rutiner, hvorpå Jackson begynte å isolere barna fra familiene deres, især mødrene (Jackson skal ha hatt et skeptisk syn på kvinner), hjulpet av apparatet han hadde rundt seg.

Jackson, hevdes det, hadde det med å bytte ut sine «spesielle venner» om lag hver 12. måned. Både Robson og Safechuck omtaler forholdene som «forelskelser» og «parforhold». Når oppmerksomheten avtok, følte de seg tilsidesatt og «savnet den fysiske kontakten». De hadde «kjærlighetssorg».

Robson hevder at han og Jackson hadde sporadisk seksuell kontakt inntil førstnevnte var 14. På dette tidspunktet hadde møtene angivelig fått en annen valør. Alkohol og pornografi hadde komme inn i bildet.

Ut mot NRK-boikott: – Moralsk posering

Begge forteller at Jackson kom inn i livene deres for fullt igjen da han trengte dem som vitner i straffesakene mot ham. Og begge sier at de ble oppriktig lei seg da artisten døde i 2009. Noe av det sterkeste i «Leaving Neverland» er hvordan de to forteller om sitt liv etter Jackson.

Robsons familie ble splittet ikke bare én, men to ganger. Først da han, moren og søsteren flyttet til USA for å forfølge Jackson-vennskapet og stjernedrømmen, og broren og faren ble igjen i Australia. Igjen da Robson omsider bestemte seg for å fortelle sin historie. Det tok lang tid. «Jeg forsto ikke hva som hadde skjedd med meg», sier han.

Både Robson og Safechuck er i dag gifte menn, og ektefellene kan fortelle om depresjoner og personlighetsforstyrrelser som det var vanskelig for dem å forstå – inntil demningene brast. Det inntraff etter at Robson og Safechuck selv ble foreldre.

Svakhetene ved «Leaving Neverland» er, som nevnt, åpenbare. Det aller mest problematiske er mangelen på tilsvar – det faktum at ingen er på plass for å tale avdøde Michael Jacksons sak, forvare ham, eller sette noen som helst slags spørsmålstegn ved det Robson og Safechuck og familiene deres forteller.

ANKLAGER: Wade Robson (t.v.) og James Safechuck (t.h) flankerer her regissør og produsent Dan Reed på Sundance i forbindelse med premieren på «Leaving Neverland». Foto: Taylor Jewell / TT NYHETSBYRÅN

«Leaving Neverland» henter heller ikke inn kunnskap fra profesjonelle og spesialister på feltet den omhandler. Ingen fra apparatet rundt stjernen blir intervjuet eller «avhørt». «Leaving Neverland» er helt ensidig i sin fremstilling av Robson og Safechucks separate, men likeartede hendelsesforløp.

Det føles ikke spesielt godt å skulle felle en «estetisk» dom over en film om noe så vondt og nedrig som seksuelle overgrep mot mindreårige. Men mange vil føle at «Leaving Neverland» lider mer enn godt er under disse manglene, både som et journalistisk og kulturelt produkt (som det også er).

Den amerikanske utgaven av dokumentaren, som vist på HBO i USA, rekker, over sine fire timer og to episoder, å bli monoton. Det går langsomt og omstendelig for seg. Visuelt sett er filmen helt flat, full av seige dronekamerabilder av de påståtte gjerningsstedene.

I likhet med så mange TV-produkter i strømmealderen, både dokumentarer og fiksjoner, er «Leaving Neverland» alt for, alt for lang. Grundighet er selvsagt bra. Men filmen ville fremstått som like grundig – og mer slagkraftig – dersom den i større grad hadde fattet seg i korthet. Slik det er, føles den minst én time, kanskje halvannen, for lang. Det er mye.

(VG har kun sett den amerikanske utgaven av filmen. NRK skal sende en redigert, 180 minutter lang versjon.)

Det kan videre hevdes at NRK, ved å trekke Jacksons musikk fra utvalgte radiokanaler i to uker rundt visningen av «Leaving Neverland», både overselger den og gjør den en bjørnetjeneste. Ingen er tjent med at en film om overgrep mot barn får en eim, urettmessig eller ikke, av PR-kampanje.

NB: NRK melder i dag at de har reversert sin Jackson-«boikott»

På den annen side er det liten tvil om at det ville blitt oppfattet som umusikalsk å høre Michael Jacksons sanger på radio i klimaet som vil oppstå i kjølvannet av denne filmen.

Hvorom alt er. Etter «Leaving Neverland» – to menns historier; intet mer, intet mindre – vil det føles maktpåliggende for de fleste av oss å ta en ny runde med oss selv når det gjelder vårt forhold til det tragiske mennesket og den talentfulle artisten Michael Jackson.

Det er trolig på høy tid.

Anmeldelsen er basert på den fire timer lange versjonen av dokumentaren som er blitt sendt på HBO i USA. NRK skal sende en redigert versjon på søndag.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder