ELEVEN & CO: Ryktene sier denne spenstige kvintetten allerede er klar for neste års Melodi Grand Prix. Foto: Netflix

TV-anmeldelse «Stranger Things» sesong 3: Farlig midtsommer

Den sommeren jeg jaktet monstre.

VG:s terninger viser 5 prikker

«Stranger Things» 3
Amerikansk skrekk/drama i 8 deler

Hele sesongen på Netflix 4. juli

Av: Matt og Ross Duffer
Med: bl.a. Winona Ryder, David Harbour, Finn Wolfhard, Millie Bobby Brown, Gaten Matarazzo og Maya Hawke

Sommeren 1984. Hawkins i Indiana bobler av hormoner. Sommerferien, sommerkjærester og generelt denne mystiske og uforståelige kjærligheten er den nye tropen som omfavnes fra åttitallets inspirasjonskilder. Siden sist har de yngste nådd alderen der stemmen gjerne beveger seg ukontrollert i plutselige lyse og mørke retninger, og lemmene er akkurat litt for store.

les også

Hundre TV-tips for sommeren

Mike (Finn Wolfhard) og Eleven (Millie Bobby Brown) gjør Jim Hopper (David Harbour) gal av fedrefrustrasjon over deres ungdommelige hormonoverskudd. Lucas (Caleb McLaughlin) og Max (Sadie Sink) har et av-og-på forhold. Til og med Dustin (Gaten Matarazzo) skryter på seg en sommerflørt. Til frustrasjon for Will (Noah Schnap) som aller helst fremdeles vil spille Dungeons & Dragons. Samtidig er Billy (Dacre Montgomery) blitt badevakt og påfølgende øyegodteri for samtlige Hawkins-mødre.

TUR I SKOG OG MARK: Jim (David Harbour) og Joyce prøver det siste i fritidsliv. Foto: Netflix

Fra denne tilsynelatende normaliteten utvides fortellingen på troverdige og helt ville veier. Der man hele tiden må være bevisst at man er i et univers som speiler spillefilmens optimisme og totale mangel på bakkekontakt og logikk. Nykommer Robin (Maya Hawke) er et sterkt og overbevisende tilskudd, som skuespiller i skjæringspunktet mellom Scarlett Johanson og Uma Thurman. Egentlig ikke så rart, siden sistnevnte er moren hennes. Lillesøsteren til Lucas (Priah Ferguson) får også en større og passe rappkjeftet funksjon.

les også

Kristine Frøseth (22) spiller mot «Grey’s»-stjernen: – Utrolig sjenerøs

Musikken er viktigere enn noensinne. Der man holdt seg til noen innskutte Joy Division-takter og The Clash sin «Should I Stay or Should I Go», har det nå sklidd så ut at man kjenner på at musikkansvarlig gjerne kunne dempet seg litt. Jeg mener: Corey Harts «Never Surrender»?

KJEDELIG: Dustin (Gaten Matarazzo), Mike (Finn Wolfhard) og Lucas (Caleb McLaughlin) synes kjøpesentre er trauste greier. Foto: Netflix

Monsteret, for selvsagt er det et her også, ser mer ut som en som en vandrende smuldrepai duppet i fettdryppende kjøttsaus enn skummelt . Derimot tåler det overraskende godt å være i kraftig belysning. For det skumle er heller ikke denne gangen monsteret i seg selv, men det mellommennskelige som handlingen bygges rundt. Venner skal fremdeles ikke lyve til hverandre, men her blir vennskapene satt tilstrekkelig på prøve til at man ikke alltid vet hva som er sant lenger.

les også

«Stranger Things»-stjerne slettet Twitter-konto etter angivelig homofob-hets

Knappheten som både den første og andre sesongen holdt seg ved er til tider helt glemt. Men til slutt snurrer det seg sammen til noe man- i universets logikk - kan tro på, men kanskje ikke er like grøssende begeistret for som sist.

Som en serie som handler om å vokse opp, om å aldri slutte å prøve, om å ikke gi opp og i alle fall ikke være redd for både ekte og uekte monstre utenfor døra, er dette fremdeles blant det fremste i sin klasse.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder