TV-anmeldelse «Twin Peaks»: Ute til Lynch

Reisen tilbake til Twin Peaks er akkurat slik vi ikke
forventet det. Heldigvis.

Amerikansk dramaserie i 18 deler.

Regi: David Lynch

Med: Kyle Machlachlan, Laura Dern, Michael Cera, Jennifer Jason Leigh

De fire første episodene er tilgjengelige på HBO Nordic nå.

Nå skjer det altså igjen. 25 år senere, som Laura Palmer sa i den evig omdiskuterte avsluttende episoden av Twin Peaks i 1991. Smartinger vil selvsagt se at det har gått 26 år, men la oss ikke henge oss opp i detaljer. Det har aldri ført noe bra med seg i Twin Peaks. (Dessuten er det 25 år siden filmen «Twin Peaks: Fire Walk With Me».)

Fikk du med deg? Twin Peaks-skuespiller er død

De fire første nye episodene føles like mye som en utvidelse av regissør og skaper David Lynch sitt totale filmunivers. Altså at han spiller på måter og tankesett som har vært utforsket både før og etter TV-serien. Med elementer fra både «Blue Velvet», «Lost Highway» og «Inland Empire».

Nysgjerrig? Slik gikk det med stjernene

Hva som skjer, skal vi egentlig ikke si noe som helst om. Men den tette koblingen til Laura Palmers baklengsmelding til Agent Cooper, «I’ll see you again in 25 years», avslører at opplevelsen av tid, rom og identitet fremdeles spiller en sentral rolle. I Twin Peaks-universet legger disse første episodene seg tettere mot den noe underkjente filmen «Twin Peaks: Fire Walk With Me.» Handlingen er behagelig vanskelig å få grep på. Men den slutter med noen få unntak aldri å fascinere. Helheten er både komisk, absurd og forstyrrende skremmende.

For alle som husker: «Laura Palmer» gjenoppstår

Kjente og nye karakterer glir umerkelig og perfekt sammen. De fleste vi kjenner, er kledelig gråere i håret, og med betydelig livserfaring i rynkene. Like stereotypiske og firkantede på sitt eget unike vis, og med et gjentakende behov for å sitte i stoler. Noen spiller så overdrevent Lynch-stakkato at man lurer på om de egentlig er mennesker.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Effektene er mer kostbare. Introen er oppdatert, uten å vike en tone fra det ikoniske temaet. Julee Cruises barsangerske er byttet ut med andre band. For eksempel Chromatics, dette drømmefine synthpopbandet som var en sentral del av lydsporet til Nicolas Winding Refns «Drive». For øvrig en film som til dels beveger seg mot Lynchs estetikk og voldsdramaturgi.

Musikken som sådan er for øvrig nærmere de svevende ambiente stemningene til Biosphere enn de tidligere svingende og knipsende taktene til Angelo Badalamenti. Det er et godt grep som muligens vil skuffe de største stemningsnostalgikerne.

Skuespillerne mobiliserte: Ingen «Twin Peaks» uten David Lynch

Kyle Maclachlan spiller FBI-agent Dale Cooper i en mesterlig blanding av barnlig naiv og mystisk manisk. Dialogene strålende forvirrende, surrealistiske og hysterisk morsomme. Hver sekvens får bedre tid enn Stanley Kubrick på sitt mest uforståelige. Estetisk og visuelt helt fantastisk. Små videokunstverk fulle av deilige Lynch-referanser og tolkningsmuligheter som kommentarfelt, debattforum og ulike selskapeligheter kan diskutere til langt inn i evigheten. Fullt av den Lynch’ske fascinasjonen for repetisjon, symmetri, knirk og knark.

Om det opprinnelige Twin Peaks endret reglene for hva som kan vises på TV, må man kunne si at denne 2017-versjonen gjør akkurat det samme. Forskjellen er selvsagt at det ikke vil ha den samme kulturelle påvirkningen som originalen.

Like fullt er dette helt ulikt og unikt fra alt annet som mulig å se. Twin Peaks – The Return er en lang film på nesten 18 timer. Delt opp som en TV-serie.

Eller – her til lands går det jo ikke en gang på TV.

Uansett: It is happening again.

Takk og lov for det.

Anmeldelsen er basert på de fire første episodene.