STJERNEN: I sesong fire av «Homeland» skinner Claire Danes’ Carrie igjen som den soleklare stjernen. Foto: SHOWTIME / TV 2
STJERNEN: I sesong fire av «Homeland» skinner Claire Danes’ Carrie igjen som den soleklare stjernen. Foto: SHOWTIME / TV 2 Foto:Joe Alblas,Showtime/TV 2

TV-anmeldelse «Homeland» 4: Tilbake til thrillerrøttene

TV

Vi får en mer naken spionthrillernerve når «Homeland» vender
tilbake. Denne gangen krever Carrie hele rampelyset. Og kler det.

Publisert:

«HOMELAND», sesong 4

Amerikansk thrillerserie i 12 episoder

Norsk premiere på TV 2 Sumo mandag 6. oktober

Vises på TV 2 tirsdager kl. 22.40

La oss bare si med én gang: Er du blant etternølerne som ikke har fått med deg de tre foregående sesongene: Ikke les denne anmeldelsen. Den vil røpe elementer som kan ødelegge seeropplevelsen.

Gjennom tre sesonger har «Homeland» begeistret, irritert og provosert seerne. Fellesnevneren er at serien har skapt et voldsomt engasjement – om det enn er over Carries gråting, Danas tilpasningsproblemer eller hvor mange ganger Brody kan fordoble dobbelagentrollen.

Et brutalt punktum for sistnevnte ble satt i finalen på sesong tre, da Nicholas Brody ble offentlig henrettet i Iran, etter å ha lykkes med å drepe landets militære overhode og deretter bli sviktet av CIA.

Åpne spørsmål

Slutten etterlot også flere store spørsmål hengende i luften: Hva vil skje med Carrie, og ikke minst hennes og Brodys barn? Hva vil Saul gjøre etter CIA, og CIA etter Saul? Og hvordan vil serien leve med Brodys død?

De to første episodene av sesong fire gir selvsagt ikke alle svarene, men vi får en pekepinn på hvilken retning «Homeland» går i. Og etter de to siste sesongenes til tider paniske sirkling rundt Brodys ekstremeventyr, er det godt å se serien roe noe ned. Det vil si: Den roer ikke ned spenningen. Men nerven er nedtonet og naken.

Foto, klipp og regi opprettholder den høye standarden vi forventer av en «Homeland»-sesong, og det er fremdeles rom for både effektive spenningsklipp og vakre, dvelende stemningsbilder.

Dronedronning

Agent Carrie Mathison har tydeligvis ikke tatt stillingen som stasjonsleder i Istanbul hun ble lovet av den nye CIA-sjefen Lockhart, men befinner seg i stedet i Kabul når vi møter henne igjen.

Som sjef med tilnavnet «The Drone Queen» godkjenner hun et bombeangrep på grunnlag av informasjon fra stasjonssjefen i Islamabad, og ender midt i både en mediestorm og en intern syndebukk-jakt når det viser seg at bomben smadrer et helt bryllupsselskap.

Igjen er det Carrie som lukter ugler i mosen ingen andre har fått ferten av, og igjen må hun gå imot et enormt maktapparat for å komme til bunns i saken.

Dysfunksjonell kvinne

Nå har aldri enormt eksternt press vært Carries største problem. Det er da hun ser ut til å gå i superkvinnemodus og snarrådig handler for å løse selv tilsynelatende uløselige floker. Jo, hun sluker fremdeles sovetabletter med hvitvin og pakker seg inn i ørepropper, tannbeskytter og sovemaske for å få sove, men hun er en høyst funksjonell etterforsker.

Verre er det i scenene der hun omgås datteren Frannie, som søsteren, faren og en barnepike har det daglige ansvaret for. Her kommer smerten og de motstridende følelsene frem, ganske rystende portrettert av Claire Danes på lag med regissør Keith Gordon. Det er her vi igjen skimter sykdommen hun jobber så hardt for å holde under overflaten.

Carrie blomstrer i mørke, og som andre faglig dyktige kvinnelige hovedroller i spenningsserier, som Saga Norén i «Broen», Sarah Lind/Linden i «Forbrytelsen»/«The Killing», og til dels Stella Gibson i «The Fall», er å være dysfunksjonell i den tradisjonelle mors- eller kvinnerollen prisen hun må betale.

Gjensyn

Peter Quinn (Rupert Friend) er stasjonert i Islamabad, og har sine egne demoner å stri med. Vi får også gjensyn med Saul Berenson (Mandy Patinkin), hvis jobb i et privat sikkerhetsselskap i New York ikke ser ut til å ha vært den mirakelløsningen den skulle være for både ekteskap og karriere.

Av nye ansikter, ser Suraj Sharma som Aayan Ibrahim ut til å være det mest sentrale. Han er en medisinstudent i Islamabad som mister store deler av familien sin i bryllups-bombingen, men likevel er motvillig til å involvere seg politisk. Tilsynelatende.

Det eneste vi etter hvert kan være sikre på i «Homeland», er at det lurer flere sannheter under overflaten.

Og at vi vil bli overrasket og engasjert. Igjen.

INGVILL DYBFEST DAHL

Her kan du lese mer om