«HALLO, VERDEN»: En undrende Pinocchio i «Guillermo del Toro’s Pinocchio» på Netflix.

Filmanmeldelse «Guillermo del Toro’s Pinocchio»: Mørkt treverk

Skummelt pen «Pinocchio».

Publisert:

ANIMASJONSFILM

«Guillermo del Toro’s Pinocchio»

USA/Frankrike/Mexico. 9 år. Regi: Guillermo del Toro og Mark Gustafson

STEMMER: Gregory Mann, Ewan McGregor, David Bradley, Cate Blanchett, Tilda Swinton, Ron Perlman, John Turturro, Christoph Waltz

VG:s terninger viser 5 prikker

Tittelen er ikke «Pinocchio» nei, men «Guillermo del Toro’s Pinocchio». Det er fornuftig av minst tre årsaker:

1. Det har vært tett «Pinocchio»-aktivitet i det siste. Det kom en glimrende «live action»-utgave i regi av Matteo Garrone i 2020, og en ny, etter sigende mislykket amerikansk film, med Tom Hanks som Geppetto, signert den en gang så dyktige Robert Zemeckis, på Disney+ tidligere i år. For å nevne to.

2. Mesteparten av plassen folk har satt av i bevisstheten sin til «Pinocchio», er fremdeles beslaglagt av Disneys tegnefilm fra 1940.

3. «Guillermo del Toro’s Pinocchio» er veldig Guillermo del Toro. Dynket i den meksikanske regissørens svært så gjenkjennelige fantasy/horror-estetikk, slik vi kjenner den fra alt fra «Pans labyrint» (2006) til fjorårets ikke hundre prosent vellykkede «Nightmare Alley».

BURLESKE KARAKTERER: Pinocchio og Volpe i «Guillermo del Toro’s Pinocchio».

De fleste kjenner historien. Ingen vits å terpe på den, bortsett fra å nevne at del Toro legger mye vekt på tragedien som setter det hele i gang: Håndverkeren Geppetto mister sin kjødelige sønn, blir gal av sorg og bestemmer seg for å spikke seg en «erstatning» i furu. Pinocchio er en Frankenstein, mer eller mindre, eller en proto-type på en kunstig intelligens, skapt i den ytterste fortvilelse.

«Gutten» har mange av karakteristikaene vi forbinder med andre unggutter, samt et par ekstra. Han er leken og åpen, med en livsappetitt som av og til lander ham i trøbbel, noe som igjen får konsekvenser for andre. Han har i tillegg en nese som vokser når han snakker usant, og en melankolsk drøm om å bli en ekte gutt – like ekte som sønnen som døde. del Toros Pinocchio er, som så mange av regissørens karakterer, en outsider.

EN GLAD GUTT: Scene fra «Guillermo del Toro’s Pinocchio» på Netflix.

Perspektivet medfører at «Guillermo del Toro’s Pinocchio» har et annet fokus enn Disney-tegnefilmen. Gamle Walts utgave av Carlo Collodis eventyr fra 1883 vektla god moral og gode verdier, lydighet og disiplin. del Toro er mer opptatt av verdien i det å være annerledes.

For å understreke poenget har han satt historien til mellomkrigstidens Italia, og gitt Benito Mussolini en gjesteopptreden. Diktatoren har den samme funksjonen her som han hadde i den skjønne norske animasjonsfilmen «Titina» fra tidligere i høst: Å minne oss på at det ikke er sunt å alltid gå i takt.

«Guillermo del Toro’s Pinocchio» er en stop motion-animasjonsfilm, en bilde-for-bilde dukkefilm av den gamle skolen (vi er, takket være Ivo Caprino, ikke ukjent med uttrykket i Norge). Og om man kan si mye om del Toro – blant annet at han er flinkere med bilder enn ord i et manuskript – vel, så er fyrens evne til å designe film stadig like besnærende.

DETALJER, DETALJER: Scene fra «Guillermo del Toro’s Pinocchio».

Denne Pinocchio-en ser ut som de om lag 350 millionene det har kostet å lage den: Stappet til randen av eksotiske detaljer og løsøre, mørke kriker og kroker, burleske karakterer og eventyrskikkelser. del Toro dyrker en slags naturmystikk. Fantasien hans beholder alltid kontakten med jorden og biologien.

Så er det nok et åpent spørsmål om hvorvidt hans Pinocchio, med sine tragedier og sin sorg, sin visshet om at alt er forgjengelig og advarende pekefinger mot det totalitære, vil lykkes i det Netflix håper at den vil lykkes i. Nemlig å bli en ny «alternativ» sesong-tradisjon à la det Tim Burton og Henry Selicks «Et førjulsmareritt» (1993) er blitt for ganske mange.

«FAR OG SØNN»: Regissør Guillermo del Toro og dukken hans.

del Toros forsøk på å inkorporere musikal-elementer er halvhjertet og vel så det, og gir ingenting til filmen. Og jeg vil tro at hans Pinocchio er for lang, trist og mørk for de aller minste, og for barnlig til at voksne vil ha noe behov for å se den mer enn én gang.

Men det er luksusproblemer. Om en knapp skal holdes, holder jeg min på Garrones film fra 2020. Men del Toros er under alle omstendigheter en egenrådig og visuelt slående gjenfortelling, en mørk nytelse for en mørk årstid.

Se flere film- og seriesaker på VGTV:

Publisert:
 

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no