TV-anmeldelse «Kielergata»: Norske dobbeltliv

Lovende og forfriskende annerledes start på TV 2s nye krimdrama.

«Kielergata»

Norsk krimdrama i 10 episoder, TV 2 torsdager 21.40 (reprise søndager kl. 23.15)

Regi: Patrik Syversen

Med: Thorbjørn Harr, Andrea Bræin Hovig, Ylva Fuglerud, Johan Rheborg, Anneke von der Lippe.

Jonas (Harr) har etablert seg med kjæreste (Bræin Hovig) og stedatter (Fuglerud) i småbyen Slusvik. (Stedet er fiktivt, men vi skjønner at vi er i grensetraktene i Østfold).

Han har en normal jobb på den lokale veikroa, der den tverre Johan Rheborg (kjent fra «Solsidan»; han vil alltid være Percy Nilegaard for meg) er sjefen hans. Jonas har absolutt ingen planer om å komme seg verken opp eller frem i verden. Han er fast bestemt på å leve et kjedelig liv i Slusvik. Kjedelig er bra, mener Jonas.

Årsaken til at han mener det, er at han en gang levde et veldig annerledes og atskillig mindre kjedelig liv. Vi vet ikke så mye om dette ennå, men vi aner at han var tilknyttet et slags kriminelt syndikat, og i alle fall var høyt nok på strå til at noen tok seg bryet med å fikse en ny identitet til ham. Han fikk en ny sjanse i Slusvik, der han nå lever som i et vitnebeskyttelsesprogram på vrangen.

Syv år etter at han kom dit, kan dette nye livet snart være over. En lokal snik – han og Jonas kjenner hverandre godt fra møtene i Anonyme Alkoholikere – har foretatt en grundig bakgrunnssjekk på flere av innbyggerne på stedet, og funnet ut at flere av dem utgir seg for å være noen andre enn de er. Dette gjelder i aller høyeste grad Jonas.

«Vold løser ingen problemer», sier Jonas til stedatteren Sofie, som har havnet i slåsskamp på ungdomsskolen. Men vi skjønner straks at han ikke er i stand til å leve som han lærer. Med én gang han kjenner pusten i nakken, gjør Jonas noe dramatisk. Så begynner han å drikke igjen. Aller verst: Familiens katt stikker av på hans vakt. Trøbbel. Og verre skal det sikkert bli.

TV2s store krimdramasatsning denne høsten fremstår etter to episoder á 45 minutter som forfriskende annerledes, spesielt i sammenligning med den enorme mengden monokrom «scandi crime» som har rullet over skjermene våre i senere år.

Volden er riktignok nesten like stygg som vi er blitt vant til. Og hovedpersonen er etter alt å dømme en vaskeekte psykopat, eller i det minste fryktelig impulsiv. «Kielergata» er like fullt en historie som formidles med store mengder (svart) humor. Ja, Jonas er sågar en hovedperson det er mulig å føle noe for – diagnose eller ikke.

Uten lyter er serien ikke. Alkoholismen – både Jonas’ og andres – skildres med bred pensel, og det er forbløffende hvor uproblematisk det er å frakte et lik fra villastrøket og ut i skogen (forbløffende ikke minst med tanke på at Slusvik tilsynelatende er en slik småby der bygdedyret følger med fra bak hver en gardin, og de færreste synes å jobbe så veldig mye).

Bruken av glimt fra fortiden og «flashbacks» – som dels skal fylle inn Jonas’ bakgrunn, og dels minne oss på at han har en samvittighet – er kanskje litt overdrevent fiks.

Men den nysgjerrige småbykjedsomheten er fint skildret, ikke minst via Sofie (debutanten Fuglerud, nok en av disse kameravante ungdommene som norsk film og TV er velsignet med om dagen, et bevis på at sosiale medier har vært gode for noe).

Harr, som erstattet en skadet Kristoffer Joner, er svært solid som «begge» Jonas’ene: Han stødige som er flink til å snakke alvor med Sofie og si «jeg elsker deg» til kjæresten, og han hvis kalde glis stundom gnistrer stygt. Nevnes må også Anneke von der Lippe, for anledningen med en troverdig bred indre Østfold-dialekt.

De to første episodene, som er de VG har fått se, legger til rette for en rekke muligheter. Som for eksempel: Bor det flere som Jonas på det lille stedet? Og premisset (en vri på «Breaking Bad» og «The Sopranos») lover godt for seriens videre gang: Hvor mye helvete må hovedpersonen stelle i stand for å kunne leve i fred?