KAOS: Fridtjov Såheim i TV2s nye komiserie «Roeng».
KAOS: Fridtjov Såheim i TV2s nye komiserie «Roeng». Foto: TV2

TV-anmeldelse: «Roeng»: Kommunestyr

TV

Folkevalgtmilliardærer er ikke som andre milliardærer.

Publisert:

«Roeng»

Norsk komiserie i ti deler

MED: Fridtjov Såheim, Ingunn Øyen, Renate Reinsve, Arnhild Litleré, Otto Jespersen

Av: Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin

Sendes fredager på TV2. Premiere på TV2 fredag 2. mars, klokken 23.30.

Hele serien tilgjengelig på TV2 Sumo fra fredag 2. mars.

En liten knøttekommune i innlandet spekulerer i noe de kaller cellulosefondet med tvilsom valuta og er plutselig Norges, for ikke å si verdens, rikeste kommune. Med fire milliarder kroner på bok.

Altså det motsatte av Terra-skandalen.

Eller, det vil si, det er egentlig en grov byråkratisk misforståelse som gjør at de har fått alle disse pengene mellom hendene. Altså helt identisk med Terra-skandalen, bare med motsatt fortegn. Og derfor handler «Roeng» både om hva som skjer med mennesker – og en kommune – som plutselig vinner og taper i livets økonomiske Lotto. Og hvorfor penger er gjødsel for selvopptatthet og egoisme fordekt og brolagt med gode intensjoner.

Det ligger også en skjult anagrambonus i kommunenavnet.

Det er godt skrevet av Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin, som tidligere har fått Lillehammer til å bli både et mørkere og morsommere sted. Derfra har de blant annet tatt med seg Fridtjov Såheim. Her spiller han ordfører i personlig livskrise. Tom Eide fremstilles som en sympatisk og blid kar som egentlig bare vil det beste for alle. Et konfliktsky ja-menneske med hjertet på rette sted, og en ikke like velfungerende hjerne.

Det må gå til helvete, og det skjønner vi allerede ut av åpningen.

Der betrakter tidligere ordfører Eide jorda fra en romstasjon, og skriver sin forklaring til en udefinert kommisjon om hva som EGENTLIG skjedde.

For Roeng var lenge Norges minst innovative kommune. Med penger på bok skal de finne den nye iPhonen, bli den nye Nokia og i alle fall få en spennende næringspark som kan konkurrere med det beste apputviklingsmiljøet på Grünerløkka. Alle valgløfter skal innfris. Broer skal bygges. De med betenkninger blir på sitt vis «kjøpt» ut av eventuelle moralske motforestillinger.

Basert på de episodene VG har fått se utvikler historien seg i et slags Donald Duck-moralunivers. Der troen på at penger løser alle problemer viser seg bare å skape enda flere problemer. Og at ingen problemer er verdt å betale seg ut av. Og at det alltid kan bli verre. Uansett.

Kommuneadministrasjonen er fint befolket av en rådvill rådmann (Øyen), en teknisk inkompetent sekretær som er opptatt av sosiale medier (Litleré) og en arbeidssky og lettkorrupt driftssjef med egen minibar på jobb (Jespersen). Veggene er plastret med kvalifisert kontorpoesi (ta med koppen tilbake til kantinen, lukk alle vinduer når dere går), mens kommunelogoen brukes på alt fra kulepenner til gardiner. Det er altså et godt gjennomført, helhetlig og litt for nært virkelighetsunivers. Flere av utfordringene håndteres bedre i stripeserien «Lunsj», som riktignok foregår i privat sektor.

Selv om ideen om en plutselig steinrik kommune er en slags parodi på hele nasjonen, så blir måten dette behandles på for fort et bilde på ubrukelige mennesker. Det virker ikke som om noen tenker at disse 4000 millionene (som Carl I. Hagen ville kalt dem) også tilhører de kommende generasjonene. Kontrasten mellom Anne Marit Jacobsens rolle som slutter etter 42 år og ikke får noen avslutningsfest, mens kommunestyret feirer seg selv med kanapeer og champagne er for eksempel overdrevent kontrastfylt.

Helheten blir noe krampaktig i sitt behov etter å både strekke historien lengst mulig og samtidig balansere mot ordfører Eides egne private utfordringer. Men den har en funksjon i refleksjoner rundt hvordan folkevalgte – og deres administrasjon – kan gå helt bonanza så lenge de har valgløfter å holde, uten å tenke på budsjetter. Siden Roeng Kommune tydeligvis får sitt eget romfartsprogram til slutt, er det kanskje best heller å reflektere over at det samme kunne ha skjedd i mye større skala hvis Stortinget ikke hadde vært i vater den dagen de diskuterte opprettelsen av Oljefondet.

Anmeldelsen er basert på de fire første episodene.

Her kan du lese mer om