KAMPEN FOR TILVÆRELSEN: De 12 deltagerne i «Øya» – her i et idyllisk øyeblikk der de ikke passer seg for slanger, krokodiller og skorpioner. Foto: TV 2

TV-anmeldelse «Øya»: Daft eksperiment

«Øya» er en realityserie strippet for kunstige spenningselementer. Litt som parfyme uten duft.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 2 prikker

«Øya»

Norsk realityserie i 16 deler

TV 2 mandager kl. 20.00

Ifølge TV 2, går «Øya» ut på at 12 norske kvinner skal overleve på en øde øy i Stillehavet. De skal klare seg uten hjelp utenfra, også filmingen står de for selv, og de vet ikke hvor lenge de skal være der. «Ingen konkurranser, ingen utstemming, kun et intenst samarbeid for å overleve», lover kanalen.

Bear Grylls var starten

Opprinnelsen er det britiske konseptet «The Island with Bear Grylls». Der ville den kjente overlevelseseksperten, ifølge The Telegraph, utforske moderne menns maskulinitet når man fjerner moderne bekvemmeligheter. Altså var det bare menn med i første sesong.

Har du lest: «Farmen»-Marius om jul i fengselet.

Etter kritikk fulgte den realityseriers naturlige livssirkel: Sesonger med nye vrier -både kvinner og menn (først på hver sin øy, så på samme øy), - og selvfølgelig en kjendissesong.

NORSK BEAR GRYLLS: Espen O. Simonsen er ekspert og forteller i «Øya» og har gitt kvinnene overlevelsesinnføring. Foto: TV 2

Den norske varianten har ingen Bear Grylls. Den har TV-debutanten Espen O. Simonsen med erfaring fra Forsvaret og TV-produksjon-sikkerhet som programleder. Og den har kun kvinnelige deltagere.

Fikk du med deg: Obama spiser «roadkill» med Bear Grylls.

Strippet for spenning

Vi TV-seere har etter hvert sett realitydeltagere på en øde øy før. Riktignok med elementer som konkurranser og utstemming, som i «Robinson», eller med dater og utfordringer, som i nakendatingserien «Adam søker Eva».

Les mer: Full klaff for nakensjekkere.

Daglig leder i produksjonsselskapet Rubicon, Pål Kruke Kristiansen, har kalt «Øya» «reality 2.0». Jeg håper ikke det er tilfellet. Et juletre uten juletrepynt er tross alt ikke så spennende.

Å se på «intenst samarbeid» i aksjon viser seg heller ikke å være spesielt fengende. Vi får ingen kamp for å overleve i løpet av de to episodene pressen har fått til gjennomsyn.

Kvinnene, som er fra tidlig i 20-årene til over 50 og har yrker som elektriker, lege og barnehageassistent, får med seg vann til to dager. De organiserer seg raskt og begir seg ut på leting etter egnet leirplass og drikkevannskilde. Og de finner begge deler.

Få personligheter

Jo da, de svetter mye og snakker mye om hvor slappe de er (vi kan jo ikke se det). De tisser mørk urin i oppklipte plastflasker (det ser vi), går i ring og irriterer seg litt over hverandre. Den største utfordringen er å få tent opp ild, og der bryter det også endelig ut tilløp til en liten konflikt – når den ene kvinnen nekter å låne ut skolissene sine til opptenningsforsøk. Enkelte synes også hun er lat.

Casting er selvfølgelig alfa og omega i en realityserie, og det gjelder spesielt her, hvor produksjonen har liten mulighet til påvirkning underveis.

Det er underholdende å se bonden og jegeren blant dem drepe slanger med machete og partere store øgler, men det tegner seg for få tydelige personligheter de første episodene.

Les også: Bear Grylls centimeter fra å bli drept.

Trykket må økes betraktelig om erfarne realityseere skal la seg fascinere av «Øya». Vi vil jo ikke se på effektiv utnyttelse av hverandres ulike kompetanse i symbiotisk samarbeid. Vi vil se «Fluenes herre»: konflikter, sammenbrudd og mytteri.

Infantilisering

Og: Etter ørten runder med offentlig diskusjon om hvorvidt det er innenfor å kalle proffe damer for «jentene» mens vi stort sett alltid referer til menn som «herrene», er det kanskje greit å være oppmerksom på at det ikke høres så bra ut når en mannlig ekspert om att og om att igjen refererer til de voksne til godt voksne deltagerne som «jentene». Kan vi ikke bare slutte med det?

Bildene er overraskende bra til å være et «gjør det selv»-prosjekt. Kvinnene som filmer er da også profesjonelle fotografer, men de er bare tre som skal rekke over alt samtidig som de er med i gruppen. Serien består hovedsakelig av klipp fra øya og noen «skrifte-klipp» der deltagerne snakker direkte i kameraet, samt noen få glimt av dem hjemme i sitt «naturlige element». Her er klippene så få at vi ikke rekker å få festet noe inntrykk.

Etter innledningsvis å ha spurt meg selv hvorfor «Øya» blir laget, hvorfor folk melder seg på og hva TV 2 ønsker å oppnå, skjønner jeg selvsagt at dette er et sosialt eksperiment som utforsker urinstinkt og fysisk kraft versus mental styrke.

Det har bare blitt kjedelig å se på.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder