«WHEELS OF STEEL»: Mamoudou Athie (som Grandmaster Flash) og Shameik Moore i «The Get Down». Foto: DAVID LEE/NETFLIX

TV-anmeldelse: «The Get Down»

Hip-hop, full stopp

Baz Luhrmann fikk 120 millioner dollar for å fortelle historien om discoens død og hip-hopens fødsel. Han brukte pengene til tidenes kitsch-kalas til ære for sin egen tvilsomme smak.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

«The Get Down»

TV-serie på Netflix, 12 episoder, delt opp i to sesonger

Med: Shameik Moore, Justice Smith, Herizen F. Guardiola

VG:s terninger viser 2 prikker

Hip-hop er i middelalderen, og har for alvor entret dramaproduksjonen.

Hip-hop musikalen «Hamilton» er den største Broadway-sensasjonen på mange år. «Empire» er såpe for TV. Fjorårets film om N.W.A., «Straight Outta Compton», gjorde det skarpt både i folket og hos’n Oscar.

Samtidig er nostalgien for det gamle, skitne New York stadig tilstede. Åh, så kreative alle var da ghettoene flommet over, alle var lutfattige og søppelet fløy i gatene!

Ikke at bildet nødvendigvis er galt (når kom det sist en bevegelse som føltes innmari viktig fra New York?). Men iveren etter å romantisere de gamle, dårlige dagene, er påtagelig.

Med «The Get Down» går Baz Luhrmann, den ekstravagante australieren bak populære filmer som «Strictly Ballroom» (1992), «Romeo + Juliet» (1996) og «Moulin Rouge!» (2001), samt mindre populære filmer som «Australia» (2008) og «Den store Gatsby» (2013), rett i fellen.

Rett nok kunne man ikke forvente noe annet enn at Luhrmann kom til å lage flamboyant feberfantasi av epoken da disco ble skjøvet ut av hiphop, og gatene i Bronx sto i brann.

Men at han skulle mislykkes så grunnleggende som han gjør, er likevel forsmedelig.

Etter en arketypisk montasje-tittelsekvens, full av utbrukte tidsmarkører (Son Of Sam, den famøse tabloidforsiden «Ford to city: Drop dead»), bærer det rett inn i kitsch-kalaset.

Det er Luhrmann selv som står for regien i den halvannen time lange pilotepsioden. Med det gir han sin egen serie det verst tenkelige utgangspunktet.

«The Get Down», spesielt den første episoden, klarer kunststykket å være hektisk heseblesende og dypt kjedelig på én og samme tid.

Klippingen er frenetisk (kokaindiscoglitterkule!). Temposkiftene er brå, fortellerteknikken haltende, plotet er skrint, fargene skriker som i en godteributikk i fyr og flamme. Alt og ingenting skjer.

DIVATAKTER: Herizon F. Guardiola har en stemme og en drøm - og en flott kjole. Foto: NETFLIX

En formue er gått med til den i og for seg fantastiske scenografien og kostymeringen (fans av hvite hallik-buksedresser og hotpants vil muligens orke å se serien ferdig i kraft av disse særinteressene alene).

Luhrmanns twistposeestetikk er som alltid forbigående fristende. Inntil man skjønner at det bare er tomme kalorier under innpakningspapiret.

Luhrmann vil så mye. Han vil så stort. Han vil lage «blaxploitation» og «Saturday Night Fever» (1977). Han vil lage «Romeo + Juliet» om igjen, blandet med «West Side Story» (1961) og kung fu-chic. Melodrama og «magisk realisme» er bare mellomnavnet.

Han har store ressurser til rådighet; ypperlige, deilig ukjente skuespillere inkludert. Den visuelle fantasien hans er det ingenting å si på. Men det eneste han gidder å fortelle, er nok én av en million unge-mennesker-med-en-drøm historier.

For all del. Slike historier må fortsatt fortelles. Men de må fortelles bedre enn i «The Get Down».

De to unge med drømmene, Ezekiel (Smith) og Mylene (Guardiola), begge fint spilt, er absolutt sjarmerende. Han er en beskjeden mann med et talent for å rime. Hun er en gryende discodiva med en hang til schmaltzy ballader anno 1997 (altså 20 år senere).

Begge har mye å stri med: Fattigdom. Døde og/eller erkereligiøse foreldre. Vold og drap i gatene og på klubbene. Et stort, typisk tenåringsproblem med å innse at de er født for hverandre. Scenene dem imellom er ålreit uskyldig ung kjærleik.

DE UNGE ELSKENDE: Skuespillerne, her Horizon F. Guardiola og Justice Smith, er det beste med «The Get Down». Foto: MYLES ARONOWITZ/NETFLIX

Alle bikarakterene rundt dem er groteske stereotypier. Halliker og bordellmammaer, tafatte pappaer og ulykkelige mammaer, gjengmedlemmer og tungetalere, tvilsomme gangsterpolitikere og discodansende dopdealere.

Det skal Luhrmann ha: De grove karikaturene begrenser seg ikke til de svarte og puertoricanerne. De strekker seg til de grådige, sleske jødiske bransjebakmennene også. Oy vey!

Serien roer seg kraftig ned idet Luhrmann skygger banen i episode to og tre. Tilbake står vi med en dramaturgisk kaotisk serie som føles som hip-hop utgaven av «Grease» (1978), bare mye dårligere.

Luhrmann og hans seriemedskapere er så fullstendig oppslukt av de store øyeblikkene og de store følelsene, at de rent glemmer, eller blåser i, de små menneskene som skal skape og romme disse høydepunktene. De forblir klisjeer i papp.

«The Get Down» gir oss pliktskyldigst noen kjappe grunnkurs i scratching, four on the floor og breakdance. Men musikken, blant den mest vitale som er laget, både på disco og hip hop-siden av saken, er bare et påskudd for å fortelle en tynn historie om igjen – med mer glitter.

Å lage fantasi og fabel om noe som skjedde i den virkelige verden kan være et godt utgangspunkt for å sette lyset på større sannheter om både kulturelle fenomener og menneskene i fenomenets midte.

Det mislykkes Baz Luhrmann med, i det som skal være en av tidenes dyreste TV-serier.

Det tekniske nivået er høyt. Skuespillerne gjør det de kan, og mer til, med det håpløse materialet. Og ja: Serien har sine korte øyeblikk av både musikalsk og visuell magi.

Men ingen tvil om saken: «The Get Down» er en kostbar, prangende kalkun som seriøst vil utmatte ikke bare puristiske hip-hop fans, men også den allmenne tålmodighet.

MORTEN STÅLE NILSEN

Anmeldelsen er basert på tre tre første episodene.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder