POLITI: Mads Ousdal og Sven Nordin spiller politietterforskere som får en stor sak i hendene.

POLITI: Mads Ousdal og Sven Nordin spiller politietterforskere som får en stor sak i hendene. Foto: Dag G. Nordsveen / Cinenord

TV-anmeldelse «Wisting»: Skjær i skjærgården

Norges største krimsatsing noensinne er en tidvis nervepirrende nordisk noir. Men den krasjer også med flere skjær i sjøen.

VG:s terninger viser 3 prikker

Vi er i Larvik. Et nedfryst lik blir funnet under et juletre. En annen person har sittet mumifisert i sin egen stue i måneder før noen merker at han er død. Politietterforsker William Wisting følger opp det ene sporet som raskt får internasjonale ringvirkninger. Journalist Line Wisting skriver reportasje om det andre.

Skuespillet kommer gjennom skjermen og holder «Wisting» flytende. Sven Nordin er en solid redningsskøyte med både dybde og dragkraft for hele produksjonen. Han er en likefrem Wisting – en etterforsker med empati og engasjement, og ingen superevner. Thea Green Lundberg, sett i «Okkupert», balanserer også rollefiguren (Line) med sunt bondevett og ekte nysgjerrighet.

les også

Sven Nordin tar fem uker utenlandsferie etter maratonhøst

Deres etter hvert kryssende eller konkurrerende undersøkelser blir en kilde til konflikt og spenning i «Wisting», og det er blant sporene som fungerer godt.

Det som ikke fungerer så godt, er melodramaet som sprøytes inn i at Wisting jobber så mye at han ikke alltid rekker hjem til avtaler med barna. La oss legge til at «barna» begge er voksne og har flyttet hjemmefra.

Du trenger ikke lese mellom linjene (eller gjennom, som man fort kunne sagt i Larvik), her blir det dunket inn med dramadrønn.

STOR ROLLE: Thea Green Lundberg spiller VG-journalisten Line Wisting. Foto: Dag G. Nordsveen / Cinenord

Jo da, Wisting har blitt enkemann det siste året og hans nye tilværelse har taktil tomhet, savn og take away. Det er ekte sårhet. Men at de voksne barna, som er henholdsvis hjemme til jul og hjemme for å gjøre en jobb selv, opplever at politipappa er opptatt med jobb - det er et stykke fra hjerteskjærende.

les også

«Wisting» tatt ut i streik: – Vi er hardt rammet

Det har derimot absolutt lykkes å skape et helhetlig thriller-univers med Vestfold-preg (selv om rollefigurene, som i samtlige norske dramaproduksjoner, snakker alle andre dialekter enn den som særpreger stedet handlingen finner sted). Larvik ser krimspennende ut. Sinna sjøsprøyt, ribbet bøkeskog og kalde åkre spiller sammen om en grøssende nordisk noir-følelse. I tråd med oppskriften rundes hver episode av med en durabelig lokkeslutt. Du får noen billige sjokkstøkk på veien også. Det funker fint.

Vi anmeldere bør absolutt tåle journalist-fremstillinger som avviker fra egen erfaring, men at en FBI-agent som skal ligge lavt velger å sette seg ned ved den eneste kvinnen i baren med journalistblokk og penn på bordet – uten å lukte lunta, finner jeg vanskelig å svelge.

les også

Jørn Lier Horsts bøker om William Wisting blir TV-serie

De to FBI-agentene tilfører serien både internasjonalt preg og anledning til komisk bistand i form av at norske stereotypier paraderes gjennom manus: Her går vi fra viktige møter for å hente i barnehagen, kaffe kjøpes i termokopp på bensinstasjon og politiet bruker selvfølgelig ikke våpen. Det er underholdende i starten.

Carrie-Anne Moss som proff amerikansk agent og Mads Ousdal som mutt politimann fra distriktet får til troverdig kjekle-kjemi oppi klisjeene. All ære til dem for det.

Legger du ut på tur med «RS Wisting» får du en estetisk og spennende tur. Men til tider grøsses det fordi båten tar inn vann.

Anmeldelsen er basert på fire episoder.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder