KVINNER OG KRIM: Shailene Woodley, Reese Witherspoon og Nicole Kidman i «Big Little Lies». FOTO: HBO.
KVINNER OG KRIM: Shailene Woodley, Reese Witherspoon og Nicole Kidman i «Big Little Lies». FOTO: HBO.

TV-anmeldelse «Big Little Lies»: Glatt som såpe

TV

Bygdedyret lever og har det bittert blant de rike og
vellykkede også, tydeligvis.

Publisert:

DRAMA/KRIM

«Big Little Lies»

Amerikansk TV-serie i syv deler, premiere på HBO Nordic mandag

Med: Nicole Kidman, Reese Witherspoon, Alexander Skarsgård, Shailene Woodley, Laura Dern.

Selv nå som TV liksom er det nye kino er det ikke ofte vi ser mye megawattstjernekraft á la Hollywood i en miniserie på den lille skjermen.

Nicole Kidman er fremdeles en av lerretets største divaer. Reese Witherspoon har da også fortsatt en karriere i salongene, har hun ikke? Det samme med Laura Dern. Alexander Skarsgård og Shailene Woodley er begge ungdommer på opptur.

Legg til Zoë Kravitz og Adam Scott (ja da, han er primært kjent fra TV, nærmere bestemt «Parks And Recreation») og du har en krimserie der det i hvert fall ikke skal skorte på skuespilleriet. Det gjør det da heller ikke.

«Big Little Lies» er en krim basert på en roman av Liana Moriarty. Handlingen er løftet ut av forfatterens (og Kidmans) hjemland Australia, og satt ned igjen i Monterey på den amerikanske vestkysten, blant IT-millionærer og helikopterforeldre, advokater som ikke trenger å jobbe lenger og andre fæle folk.

Les også: Nicole Kidman og familien gir ikke hverandre julegaver

Witherspoon og Kidman har begge vært inne på produsentsiden. Sistnevnte er byens vakreste-blant-de-vakre, Celeste, og opptrer forbløffende ofte halvnaken. Hun er gift med den yngre Perry (Skarsgård, som også får vist frem «sixpacken»). De to har et ikke helt sunt forhold, og har sjelden sex uten at det har begynt med at de røffer hverandre opp.

Go’jenta Witherspoon nøyer seg med den minst forfengelige rollen, og er navnet i historien. Hun er Madeline, Montereys hjemmeværende nysgjerrigper. Hun snoker rundt som en annen Miss Marple, og melder seg inn i livene til absolutt alle, enten de vil eller ikke. Det gjelder ikke minst Jane (Woodley). Hun er nyankommen i byen, med en sønn som er resultatet av en voldtekt.

Noen er blitt drept. Vi vet ikke hvem, men mistenker at det er en av kvinnene i seriens midte. Vi får være med på politiavhør av alle byens utallige sladrehanker, som alle mener at de vet noe, har sett noe eller hørt noe. Et litt irriterende strukturgrep, faktisk. Det hadde vært bedre om historien i helhet fikk rulle seg ut som tilbakeblikk.

Les også: Nicole Kidman ønsker seg flere barn

Serien er skrevet for TV av David E. Kelley, som i hine hårde dager var kjent for «kvinneserier» som «Ally McBeal» og «Chicago Hope». Han er en ringrev innen det man kan kalle for sofistikerte såper.

De fire episodene VG har sett er mye mer opptatt av å tegne et bilde av samfunnet serien utspiller seg i, enn i selve krimgåten. Det er jo ikke dumt, sånn i utgangspunktet, om det ikke hadde vært for at karakterene er så irriterende.

Kvinnene her er verken særlig sterke eller interessante, men gjeng kjipe rikinger som ikke har annet å gjøre enn å sladre og stikke kjepper i hjulene for hverandre.

Det er en sånn glatt, effektiv serie som ville blitt oppfattet som uhyre elegant dersom den hadde dukket opp på TV2 i 2005.

I 2017, på betal-TV, er den verdt å se, men ikke så veldig mye mer.

MORTEN STÅLE NILSEN

Anmeldelsen er basert på de fire første av i alt syv episoder

Her kan du lese mer om