GODE NABOER: Klassiske nabokonflikter og absurde floker oppstår når Jonas og Maria (Vidar Magnussen og Marie Blokhus) flytter til et boligfelt. Foto: NRK
GODE NABOER: Klassiske nabokonflikter og absurde floker oppstår når Jonas og Maria (Vidar Magnussen og Marie Blokhus) flytter til et boligfelt. Foto: NRK

TV-anmeldelse: Jag etter gjøn

TV

«Side om side» veksler mellom å minne om en panisk «Solsidan»-kopi og å stå støtt på egne bein.

Publisert:

«Side om side»
Situasjonskomedie i 8 deler
NRK1, lørdager kl. 19.55
NRKs nye situasjonskomedie åpner i situasjonen: Maria og Jonas, spilt av Marie Blokhus og Vidar Magnussen, flytter inn på et boligfelt halvannen time unna Oslo.

De har flyttet fra Grünerløkka og skal friste lykken og finne freden i enebolig. Men selv en enebolig kommer sjelden alene: Blant naboene er løsslupne Frode og Lisbeth (Tore Sagen og Pernille Sørensen) og mer stivbeinte Christian og Cecilie (Jon Almaas og Charlotte Frogner).

I løpet av de første minuttene er vi innom vise finger-vittighet, østeuropeisk flyttebyrå-klisjé, knust katt-sketsj og et par kortvokstvitser. Og derfra eskalerer forviklingene.

Noe andpustenhet i premieren kan tilskrives at ikke bare Jonas og Maria, men også seerne, skal bli kjent med det nye universet på 25 minutter. Mye skal etableres, samtidig som det ikke skal gå for lang tid mellom lattertilløpene.

Og selv om Blokhus og Magnussen holder hodene kalde og er to troverdige støtter i farseflommen, oppleves episoden som hals over hode.

De karikerte klasselinjene og forviklingsfrekvensen i «Side om side» gir raskt assosiasjoner til svenske «Solsidan». Like fullt, i tredje episode (kun episode én og tre var tilgjengelige for anmeldelse) har serien funnet seg selv.

Manusgjengen Terje Solli, Birgitte Bratseth og Maja Lunde, som tidligere samarbeidet på «Hjem», virker mer avslappet. Flyten er god uten å føles krampaktig. Poengene er mange nok til å treffe bredt på lørdagskvelden og varierte nok til at flere kan kjenne seg igjen.

Almaas passer perfekt som snobbeklysa Christian Kopperud, mens Sagen som Frode får operere med like mange lag ironi som i «Radioresepsjonen», overflatebehandlet med et tynt lag familiefarjovialitet.

Deres respektive koner er nærmest speilbilder av dem selv: Cecilie med kronisk veskehund under armen og Lisbeth m (ed avslappet forhold til husmorfasaden og intenst forhold til «Skal vi danse». Også her er castingen sømløs.

Om jeg kunne trille terning på enkeltepisodene, hadde første fått terning tre, og episode tre fått terningkast fem.

I snitt er «Side om side» en lovende norsk sitkomdebutant med stigende humrekurve.

INGVILL DYBFEST DAHL