SKUDDKLAR: Her er Eldar Skar i aksjon i serien «Okkupert».
SKUDDKLAR: Her er Eldar Skar i aksjon i serien «Okkupert». Foto: Aksel Jermstad ,

TV-anmeldelse: «Okkupert»

Ingen månelanding

TV

«Okkupert» er dessverre ikke engang særlig «bra til å være
norsk».

Publisert: Oppdatert: 12.02.16 21:16

«Okkupert»

TV-serie i 10 deler

TV 2, søndager kl. 22.15

Regi: Erik Skjoldbjærg m.fl.

Skuespillere: Eldar Skar, Henrik Mestad, Ane Dahl Torp, Vegar Hoel, Selome Emnetu, Ragnhild Guldbrandsen, Janne Heltberg.

Denne høsten ble det introdusert et nytt moteord i TV-bransjekretser: «Peak-TV».

Utvalget av kvalitetsserier er nå så stort at selv ikke den mest dedikerte slave kan få med seg alt som er verdt å få med seg.

Har du fått med deg denne? Alle kvalitetsseriene som kommer i høst?

Noe absurd er skjedd: Enkelte av oss går rundt og har dårlig samvittighet for at vi ikke ser nok på TV.

Det er inn i dette underlige klimaet at «Okkupert» lanseres. Tidenes dyreste norske TV-serie, sies det. Prislapp: 90 millioner.

Den er tilsynelatende produsert basert på en i og for seg velbegrunnet tro på at alt Jo Nesbø tar i, blir til gull.

Problemet er kanskje at Nesbø ikke har hatt noe med det ferdige manuset, eller den ferdig serien, å gjøre, utover å komme opp med grunnpremisset for den.

Hovedrolleinnehaver Henrik Mestad forteller: Er kompis med Jo Nesbø, men fikk ingen hjelp av serieskaperen

Poeten Samuel Taylor Coleridge myntet i sin tid uttrykket «the willing suspension of disbelief».

Et nyttig, men langt på vei uoversettelig begrep som innebærer noe á la at man må la sin kritiske sans og oppfatning av virkeligheten fare om man skal kunne leve seg inn i det fantastiske. Nødvendig i møte med så mye fiksjon, uavhengig av form.

Behovet for å «suspend disbelief» blir større jo lenger fiksjonen beveger seg fra livet slik vi kjenner det, og således ekstra nyttig for sjangerøvelser som science fiction, for eksempel, eller Barne-TV.

«Okkupert» kan sies å befinne seg et sted midt mellom de to.

Premisset for fiksjonen i «Okkupert» er egentlig godt, endog ganske betimelig. Det er det TV-skaperne får ut av det, eller snarere ikke får ut av det, som er problemet.

Slik er ståa: Norge i «nær fremtid» (alt ser ut som 2015: motebildet, bil- og mobiltelefonmodellene).

USA har trukket seg ut av NATO, noe som så vidt nevnes i en bisetning, og Norge har fått en idealistisk, «grønn» statsminister. Jesper Berg. Han drømmer som Rasmus Hansson, kler seg og ter seg som Jens Stoltenberg og snakker som Jonas Gahr Støre når det røyner på (dialog, dialog, dialog!).

Planen er at Thorium, et grunnstoff som eksisterer i virkeligheten, skal erstatte fossilt brennstoff. I et anfall av månelandingsfeber bestemmer Berg seg for å legge ned all olje-, gass- og kullutvinning på norsk sokkel med øyeblikkelig virkning,

Han lanserer nyheten på en pressekonferanse, hvoretter han sporenstreks blir kidnappet av en gjeng maskerte menn som henter ham med et helikopter.

Han kommer til rette. Muligens i en slags permanent sjokktilstand. Han er i alle fall bemerkelsesverdig lite rystet over at EU har bestemt seg for å sette Norge under administrasjon, og at oljeutvinningen skal gjenopptas umiddelbart. Unionen benytter seg av russerne som en slags røverbande-til-leie for å holde nasjonens politiske myndigheter i sjakk. (EU + Russland = sant. Jeg sa jo at du måtte «suspend disbelief»).

Ordet «okkupasjon» blir ikke benyttet. Den ytterst dramatiske hendelsen blir sett på som en tidsbegrenset «fløyelsinvasjon», og stilltiende akseptert av så godt som alle.

Livet går sin vante gang. PST begynner straks å anse det å beskytte okkupasjonsmakten som sin viktigste oppgave. Bare en liten håndfull karer i forsvaret, et par drittungete Snowden/Assange-aktige bloggere og én journalist, synes i noen grad å være opprørte over det som er skjedd.

Folket ellers oppfører seg som om de er blitt en gjeng «Stepford Wives»: Robotaktige konsumenter som gladelig lar sin egen frihet fare, bare de kan fortsette å kjøpe som før. Heri ligger det vel en slags «samfunnskritikk», får vi anta. Men den er ikke veldig godt formulert eller kommunisert.

17. mai feires som om ingenting var skjedd. Flagg, pølser og is. Underligst av alt: Hvor er den partipolitiske opposisjonen? Finnes ikke den i denne «nære fremtiden»?

Å, det er mye å stusse over, ikke minst den tilsynelatende totale mangelen på innsikt i norske og internasjonale politiske prosesser.

Men de fleste av oss stusser jo mer enn gjerne, bare skrønen er godt nok fortalt.

Dessverre rammes «Okkupert» av alle de vanlige innvendingene som er blitt reist mot norsk TV-drama i uminnelige tider:

Et manus som ikke er innholdsrikt nok til å forsvare ti ganger 45 minutter. Dveling ved transportetapper og harelabbete omgang med de virkelige dramatiske høydepunktene. Urytmisk klipp.

Stivt skuespill i bøttevis; omstendelig, inn-med-teskje dialog og eksposisjon. Best illustrert i den politiske sjargongen. Men også i dagligtalen.

Merkelig mennesker: Politiske rådgivere som snakker til sin statsminister som om han var et uforstående barn, Norges feigeste avisredaktør (i «Ny Tid»).

Eksplosjonene – og alt det enkelte på nedlatende vis kaller «amerikansk smell og bang»? Dataanimert. De ser i hvert fall ikke ekte ut.

Halvveis ut i serien introduseres det litt klein kjærleik, i form av et par potensielle utroskapsscenarier. De virker umotiverte, som om det er noe manusforfatterne har lest i en manual at liksom være med i en episk anlagt serie som dette. Eller kanskje de bare er her for å hale ut spilletiden mellom de sporadiske høydepunktene.

Tempoet er letargisk. «Cliffhangerne» er smålåtne. Serien er ikke spennende.

Det er kjedelig å være så negativ overfor «Okkupert».

En serie som tør noe, tar en sjanse, våger å satse på vår evne til å «suspend disbelief», i stedet for å bare holde seg til det trygge (kostymekåte dramatiseringer av velprøvde norske klassikere, for eksempel).

Og som sagt: Grunnpremisset er godt nok det. Deler av skuespillet også, paret Vegar Hoel og Ane Dahl Torp i særdeleshet.

Men det er en serie med alvorlige skjønnhetsfeil.

Og hvor ble det av de 90 millionene? Var det dyrt å leie lobbyen i Statoil-hovedkontoret på Fornebu (for anledning TV-«teleportert» til Bjørvika)? Var kontorstolene i minimalistisk skandinavisk design virkelig så kostbare? Var det den russiske dronen? Har ikke alle droner i 2015 ’a?

Kanskje får vi «se penga» i seriens fem siste episoder, da det er grunn til å anta at den norske motstanden mot okkupantmakten(e) tiltar i styrke.

Spørsmålet er hvor mange som kommer til å følge med «Okkupert» hele veien dit. Verden er jo full av gode TV-serier.

MORTEN STÅLE NILSEN

Anmeldelsen er basert på de fem første av i alt 10 episoder.

Her kan du lese mer om