SPENNING: Esmeralda Struwe i rollen som Stina Vik, her forfulgt av en mystisk mann i serien basert på Anne Holts «Pengemannen».
SPENNING: Esmeralda Struwe i rollen som Stina Vik, her forfulgt av en mystisk mann i serien basert på Anne Holts «Pengemannen». Foto: Johan Paulin , Miso Film/tv4

TV-anmeldelse «Modus»:  Severdig drapsdrama

TV

«Modus» serverer brutale drap på rad og rekke i krass kontrast til juleforberedelsene. Anne Holt-krim på svensk er en severdig, skummel opplevelse.

Publisert:

«MODUS»

Svensk krimserie i 8 deler

TV 2 (og Sumo) søndager kl. 21.45

Norske Anne Holt har både skrevet universet «Modus» bygger på, og er produsent for serien. Den handler om kriminalpsykologen Inger Johanne Vik som fra flere kanter vikles inn i en drapsetterforskning etter at den autistiske datteren Stina tilfeldigvis blir et av vitnene.

Vik er spesialist på gjerningsmannprofiler, og har akkurat flyttet hjem til Stockholm etter å ha jobbet med FBI, da en rekke brutale mord forstyrrer opptakten til julefreden. Etterforsker Ingvar Nyman prøver å få Inger Johanne med som ekspert, mens hun forsøker å holde familien i fokus.

Les også: 16 strømme-serier du bør få med deg

Foruten Holt selv, er det de erfarne (og Emmy-vinnende) danske manusforfattere Mai Brostrøm og Peter Thorsboe, krimpennene bak blant annet «Mordkommisjonen» og «Ørnen», som står for manuset. Også på regi er det krimerfaring, Lisa Siwe har både «Wallander»- og «Broen»-episoder på samvittigheten og medregissør Mani Masserat Agah leverte «Arne Dahl: Ont blod».

Nordisk noir

Allerede fra åpningsvignetten er det tydelig at vi navigeres i velkjent nordisk noir-farvann. Det lokkes med snø, kulde, øde skogsveier, lysende vinterbyer og en mystisk, tatovert rygg.

Inger Johanne Vik, overbevisende spilt av Melinda Kinnaman, er på søsterens bryllupsfest når det første mordet finner sted. På et hotell, filmet i labyrintiske trappeganger, mørk parkeringskjeller og øde bygater, følger vi både drapet og Stinas opplevelse.

Seerne får tidlig se hvem drapsmannen er, men spenningen ligger i hvorfor han gjør det han gjør, hvem som blir det neste offeret, og om politiet klarer å komme på sporet av ham. Samtidig vet vi at han er på sporet av Viks datter Stina. Kombinert med mange scener filmet gjennom vinduer eller mellom trær, gir det «Modus» en voyeuristisk kvalitet som kler Viks stigende paranoia.

Mer om serier: Slik blir seriehøsten på TV.

Skjeletter i skapet

Dramaet ligger i det brede persongalleriet, som ser ut til å være rene julekalenderen av folk med lyssky hemmeligheter som bare venter på å poppe ut av luken. Vi møter blant annet Peter Jöback som den ene halvdelen av et homofilt samboerpar som også vikles inn i gåten. Norske Morten Faldaas sees i et glimt som Inger Johannes far, som en forklaring på hvorfor hun har norsk navn.

Krister Henriksson, kjent for mange nordmenn som selve Kurt Wallander, er en av de mange som markerer seg som solid i en birolle, som en bestefar som tilsynelatende motarbeider drapsetterforskningen. Marek Ovarec har rollen som den fåmælte drapsmannen, tegnet vel klisjépreget som en mystisk eremitt i en campingvogn ute i vinterskogen, mens Henrik Norlén spiller etterforsker Nyman – også han med en plaget sjel.

Les også: 20 julefilmer du kan strømme.

Tar tid før «pay off»

Det trekker ned at «Modus» hinter så innstendig om at det ligger så mye under overflaten, at nærmest samtlige rollefigurer bærer på en bekmørk hemmelighet, at det oppleves noe repeterende, og ikke minst frustrerende at det tar så lang tid før vi får så mye som et ørlite glimt av hva alle hintene egentlig handler om.

Dvelende drone-bilder av bylys og billys i det svenske vintermørket gir assosiasjoner til «Broen». Det gjør også deler av handlingen. Etter hvert som den utfolder seg, kan flere ting tyde på at vi har med hatkriminalitet å gjøre. «Modus» er ikke helt i samme liga som nevnte dansk-svenske krimmaskineri, men er heller ikke så langt unna.

Skuespillet glir velsmurt, bildene er vakre og klippingen tar pulsen med på passende intervalltrening. I tillegg styrker den dysterdiskré musikken fra komponist Jacob Groth, som foruten de svenske «Millennium»-filmene også har «Mordkommisjonen» og «Ørnen» på CV-en, opplevelsen med å spille opp til isnende ilinger langs ryggraden.

Serieskaperne lykkes absolutt i å lokke interessen for sitt store og komplekse univers. Spørsmålet er om vi får betalt i tide til å henge med hele veien.

Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.

Her kan du lese mer om