DE GODE, DE ONDE OG DE GRUSOMME: Espen Lind, Marion Ravn og Cato Sundberg er dommere i «The Stream». Porgramleder Tarjei Strøm til høyre. Foto: ROBERT HOLAND / TV2.
DE GODE, DE ONDE OG DE GRUSOMME: Espen Lind, Marion Ravn og Cato Sundberg er dommere i «The Stream». Porgramleder Tarjei Strøm til høyre. Foto: ROBERT HOLAND / TV2.

TV-anmeldelse: «The Stream»

Strømmer og drømmer

TV

De håpefulle skal ikke lenger «spille inn CD». Ellers er alt seg selv likt i TV2s fredags-talentkonkurranseunivers.

Publisert:

TV-PREMIERE

«The Stream»

Norsk underholdning/realityserie

TV2 fredager kl. 20.00

Programleder: Tarjei Strøm

LP ble MC ble CD ble strømming; «Idol» ble «X Factor» ble «Norske talenter» ble «The Hit» (NRK!) ble «The Stream».

Sangen – og «bransjemakta» – forblir den samme. Det er bare distribusjonsformen som forandrer seg.

Drømmen er lik den også, selvsagt. Mennesker som vil noe, brenner inne med noe, som drømmer, som vil bli sett, vil bli likt, vil bli elsket.

Man kan smøre lipgloss på grisen så mye man vil: «The Stream» er – akkurat som de tidligere nevnte programmene – en god, gammeldags talentkonkurranse. Intet mer. Intet mindre.

Selvsagt med lettere modernisert «reality»-valør, med alt det innebærer av nøye regisserte deltakerpresentasjoner, stram dramaturgi og alt annet vi kjenner fra «The Stream»s utallige søsken (selv tittelsekvensen minner veldig om «Idol»s).

De som går videre, gjør det til akkompagnement av triumferende folkrock. De som ryker ut får trist pianomusikk og en klem av den forståelsesfulle programlederen (Tarjei «The» Strøm).

Språket er det samme som det har vært i slike programmer de siste 15 årene: «Du må levere». «Dette blir så bra». «Du er videre!».

Opplegget: Hundre artistbidrag er blitt silt ut på forhånd, via nettet (det er på internett det skjer om dagen, ynder «The Stream» å fortelle oss).

Nå møter de Heldige 100 de tre gjenlevende gigantselskapene Warner, Sony og Universal, representert ved dommerne Cato Sundberg, Marion Ravn og Espen Lind.

Disse tre skal senere «utvikle» de som går videre nok en gang. Hvorpå vinneren/vinnerne kan spasere lykkelig rett inn i den internasjonale platebransjens råkapitalistiske favn. Hurra!

Det at publikum allerede har sagt sitt, i alle fall i første omgang, er smart fra et bransjesynspunkt: Man slipper i større grad å forholde seg til seernes sentimentalitet, dårlige smak og andre vikarierende motiver. Og med det muligens slippe å sitte igjen med en vinner man egentlig ikke vil ha.

Det er folk i «alle» aldre og fra hele landet som stiller, et par-tre trønderpopulister inkludert.

Én er alenemor. Én er en pappa som klager over for lite tid med barna etter et samlivsbrudd. Én er gravid. TV2s castingfolk- og manusforfattere har lagt seg i selen.

Deltakerne i program 1 får om lag 1.45 minutter på seg til å legge verden for sine føtter. Tre-fire av dem har utvilsomt potensial. Man ser dollartegn lyse i øynene på de tre i juryen idet «dattera til Satyricon!» (15) dukker opp på scenen.

Av og til blir selv beinharde bransjekynikeres kalde hjerter knust. Jeg skal ikke si av hvem. Men hun heter Mathea Lødemel (16), og er selvsagt spart til sist.

MORTEN STÅLE NILSEN

Anmeldelsen er basert på den første episoden

Her kan du lese mer om