JAKTEN: Peter (Jon Øigarden) besøker faren Tore (Terje Strømdahl). Faren viser ham et videoopptak fra kirken av Daniel, Peters avdøde bror. Dette blir et viktig spor i jakten på sannheten. Foto: NRK

TV-premiere: Mektig «Mammon»

Bunnsolid nordisk noir. Fra NRK Marienlyst!

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

TV-premiere: «Mammon»
Thriller i seks deler. NRK1 01.01 kl 21.30

VG:s terninger viser 5 prikker

NRK legger listen høyt for seg selv når de lanserer TV-thriller og våger å nevne «Broen» og «Forbrytelsen» i samme sammenheng. Og så smeller man til med et bibelsitat før det hele er i gang! Var det ikke i klassikeren «Se7en» vi så det sist? Ingenting å utsette på ambisjonene altså - heldigvis innfrir «Mammon» til de grader.

Vi kastes inn i graveavdelingen i en stor norsk avisredaksjon hvor årets store skup er i ferd med å landes: Millionunderslag i en stor bedrift. Problemet for sjefsgraver Peter (Jon Øigarden ) er bare at direktøren for selskapet er hans egen bror Daniel, (Anders T. Andersen) - og en eventuell publisering vil naturligvis påvirke mer enn statusen hans som journalist. Mer bør egentlig ikke avsløres fra første episode, den mest handlingstette og intense timen jeg har sett i en norsk serie på mange år.

Mye murrer mye under overflaten og bak førstesideoppslaget - og vi treffer et ganske stort knippe karakterer den første timen. Det fine med «Mammon» er den beherskede presentasjonen av dem: Noen bange anelser kan vi få, men ti minutter senere må vi kanskje kaste om på alt vi har rukket å tenke om dem. Det skyldes mye et troverdig og flertydig manus - men også fordi det antydes mer enn skrikes ut. Ingen helter eller skurker lyser mot en fra skjermen. Relasjonene mellom karakterene oppleves naturlig - noe vi definitivt ikke alltid har vært bortskjemt med i norske TV-serier.

Inspirasjonen fra de moderne danske krimklassikerne er åpenbare, uten at dét blir flaut: Episodene avsluttes nøyaktig på samme suggererende måte som «Forbrytelsen» og fargetonene er skitten/brun/grått. Og aller mest gledelig: Kløktige valg av innspillingssteder («Barcode» leverer!) og kameraføringer (Kameraet «helikopterforfølger» i bebodde, belyste byområder) gjør at Oslo trer fram som en vaskeekte europeisk storby!

Det er lettere å legge frem tråder enn å nøste dem opp igjen: Nevnte første episode mener alvor med spenningsoppbygging. Intensiteten avtar litt i de to påfølgende episodene VG har sett, men sånn må det være - interessen falmet på ingen måte.

Castingen er suberb, og det må være lov å trekke frem tre: Nils Ole Oftebro formelig oser rutinert presse-slugger. Jon Øigarden viser seg frem i sin kanskje mest komplekse rolle til nå, frekk, tøff og slagferdig , men også desperat sårbar. Anna Bache-Wiig er en skuespiller som aldri slurver i forarbeidet: Stoisk og småarrogant i rollen som en karriereklatrende journalist som kanskje erfarer at hun ikke er så smart som hun tror hun er likevel..

Noe skurr er det i beskrivelsene av journalistmiljøet. En scene hvor økokrim tramper inn og gjør razzia midt i redaksjonslokalet virker småpussig og noe overdrevent, litt keitete regissert. Og en av forsidene ville vi nok heller ikke sett i en norsk avis. Men, det er bagateller andre enn journaliststanden selv vil blåse i - vi har sett det langt verre tidligere.

Skal jeg tillate meg å se inn i glasskula aner jeg en snakkis og kjempehit: «Mammon» er nemlig ypperlig TV-spenning!

ØYSTEIN DAVID JOHANSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder