RETNING: Lyra (Dafne Keen) prøver sammen med daimonen Pantalaimon å skjønne den nye kodebrikken fra BankID. Foto: HBO

TV-anmeldelse «His Dark Materials»: Sjelevarme i dampland

Endelig en HBO-serie for hele familien. Og eventuelle sjeledyr.

VG:s terninger viser 5 prikker

«His Dark Materials»
Britisk/amerikansk fantasyserie i åtte deler basert på Philip Pullmans bøker.
Med: Dafne Keen, Clakre Peters, Ruth Wilson, James Mcavoy
Manus: Jack Thorne
Premiere på HBO Nordic mandag 4. november
Sendes mandager

Trilogien «His Dark Materials» har hatt en lang og brokete luftbro ut fra fantasyboksidene. Den produsentklippede filmtolkningen «Det Gylne Kompasset» fra 2007 var en kreativ og passe økonomisk fiasko, en styreromsmisforståelse i etterdønningene av Peter Jacksons «Ringenes Herre»-serie.

Årets samproduksjon mellom BBC og HBO er betraktelig mer boktro. Her får Phillip Pullmanns univers vokse stødig og hjertevarmt. Helt fritt for det hastige og revisjonistiske opplegget filmen ble kjørt gjennom.

Les mer på VGs TV-guide:

TV Guide logo

His Dark Materials

2019.
Tilgjengelig på:

HBO Nordic

Fortellingen følger 11 år gamle Lyra. Hun lever i et teokratisk Oxford med enorme luftskip og magisk dampteknologi. En verden der alle menneskers sjel er et medfølgende talende dyr. Akkurat det siste høres muligens passe travelt ut, men gir «bestevenn» en interessant dimensjon. Dessuten fungerer animasjonen av disse «daimonene» overbevisende og levende. Oppdagelsen av et mystisk støv i nord setter i gang prosesser presteskapet helst ikke vil ha noe av. Et magisk «kompass» som alltid forteller sannheten kommer i Lyras eie. Og samtidig kidnappes barn, organisert i stor skala.

HUGIN: Dr Carne, Jordan Colleges Master, (Clarke Peters) er mer skeptisk enn ravn-daimonen. Foto: HBO

«His Dark Materials» er en på flere måter grensesprengende serie som blant annet er innom et ville vesten-aktig Svalbard i sin reise. Undringen og fascinasjonen over universet og den sakte avdukingen av hvordan det hele henger sammen, gjør det enkelt å holde i, og følge, trådene. Selvsagt bidrar BBCs inntreden i produksjonen til en gjennomgående erkebritisk aksent og imperiegyllen glans i bildene. Samt at vi for en gangs skyld - muligens for aller første - har en HBO-opplevelse man kan dele med barna. I alle fall de som er gamle nok til å henge med til slutten av Harry Potter-serien.

Så skal det sies at dette kan oppleves hakket brattere å ta innover seg enn skoleårene på Galtvort, spesielt på grunn av gode, men noe eksistensielle betraktninger og spørsmål rundt liv og tro.

les også

Filmanmeldelse «Mortal Engines»: Motortrøbbel

Serieskaper Jack Thorne har mer enn kvalifisert seg til å formidle andres univers gjennom skuespillet «Harry Potter og barnets forbannelse». Her synes i alle fall undertegnede at Pullmanns diktning behandles mer hjertelig og klokt enn både filmforelegget fra 2007, og hvordan de ansvarlige etterhvert rotet til «Game of Thrones».

Dafne Keen gjør Lyra som en slags fokusert Aurora Aksnes. Et naturbarn med nysgjerrig rettferdighetssans og urokkelig tro på det gode i alle. Hun kommer fra en lignende rolle som den unge mutanten Laura i «Logan - The Wolverine»(2017).

Lord Asriel bearbeides av James McAvoy, som også har vært sentral i X-Men-universet og senest var på kino i andre del av «IT». Han har kanskje ikke like kraftige skuldre som bokversjonen, men er mer lattermild og glitrende i blikket enn Daniel Craig fikk til. Ruth Wilson er overbevisende og upåklagelig kompetent i alt hun gjør, så også som Mrs. Coulter.

De fire timelange episodene som er sendt ut til vurdering tar seg god tid, og gjemmer den underliggende religionskritikken akkurat passe åpenlyst.

Uansett gjøres formidlergrep som kan varme dem som for lengst elsker bøkene.
Anmeldelsen baserer seg på de fire første episodene.

SNØLEOPARD: Ikke alle sjelefrender er smådyr. Her er for eksempel et godt alternativ for den estetisk bevisste med sans for kattedyr. Foto: HBO

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder