FESTAFTEN: «Stjernekamp»-gjengen fremfører storbandlåter i kveld. Foto: NRK Foto: ,

VG anmeldte «Stjernekamp» låt for låt

Lørdag kveld var det storbandaften i «Stjernekamp». VGs anmelder vurderte alle deltagernes prestasjoner.

I sesongens tredje program var det Frank Sinatra-stemning, et 18 musikere tungt orkester og strammere kleskode enn til vanlig.

Forrige uke var det Maria Karlsen som røk ut.

Les også: «Stjernekamp»-Martin: – Følte at jeg fortjente å ryke

VGs musikkanmelder Morten Ståle Nilsen anmeldte fremførelsene fortløpende.

Trine Rein: «Deedle’s Blues» av Diane Schuur

Foto: NRK Foto: ,

4 av 6

Reins versjon av den blinde amerikanske sangerinnen og pianisten Diane «Deedles» Schuurs signaturlåt er veldig «showete». Hun gjør seg best i partiene som krever, eller kler, mest stemmekraft. Forsøket på scat-sang blir anmasende og frenetisk, trass i at det er superkort. Finalen er dog «grande», og «looken» er upåklagelig: Rein er en flott «gangster’s moll» i blå aftenkjole med dyp utringing. Alt i alt er det mer oppvisning enn innlevelse.

Sjekk: Forrige ukes «Stjernekamp»-anmeldelser

Tommy Fredvang: «Uptown Funk» av Mark Ronson og Bruno Mars

Foto: NRK Foto: ,

3 av 6

Fredvang tøyer «storband»-begrepet langt her. Dette er en poplåt med funk-islett. Men den vil sikkert sikre ham stemmer fra yngre seere. Fotarbeidet hans er mer imponerende enn sanginnsatsen. Den ordrike teksten stresser ham der originalversjonens vokalist Bruno Mars er «laidback» elegant. Dansingen krever sitt, han mister mye pust. Han har det tilsynelatende gøy. Men det er en masete type gøy, i alle fall for oss som hører på, og det er ikke poenget.

Les også: «Stjernekamp»-Tommy nekter å ryke – tar ekstra dansetimer

Knut Erik Østgård: «That’s Life» av Frank Sinatra

Foto: NRK Foto: ,

4 av 6

Østgård (fra Stange!) har et overraskende greit grep om den humoristisk resignerte tilbakelentheten denne teksten krever. Altså, det er langt fra Hoboken til Stange, og noen Sinatra er han ikke: Han gir oss en bondsk, ukunstlet utgave av Franks urbane «charme». Således kan det med litt velvilje sies at han gir noe nytt til dette velprøvde nummeret. Og i motsetning til de to foregående, sørger han for å ta seg god tid og kose seg med syngingen.

Celine Helgemo: «Let The Good Times Roll» av Quincy Jones

Foto: NRK Foto: ,

3 av 6

Overraskende ustøtt fra «Stjernekamp»s mest ivrige «showbiz»-allrounder. Hun har ikke myndigheten som skal til for å formidle teksten, og bevegelsene hennes er stressede snarere enn sløye. Fraseringene føles helt tilfeldige, i hvert fall inntil det relativt vellykkede klimakset. Hun tar seg inn der. Hun er entusiasmen selv dog, så det hadde vært synd å miste henne.

Eirik Søfteland: «Fly Me To The Moon» av Frank Sinatra

Foto: NRK Foto: ,

2 av 6

Snålt å se noen konsentrere seg om å virke nonchalant. Søftelands versjon av en elsket standard blir aldri mer enn corny karaoke. Scat-partiet er også komisk, men faktisk å foretrekke fremfor den «konvensjonelle» sanginnstasen. De sporadiske sure tonene er ikke problemet. Her er det mer snakk om feil mann til sjangeren. Han «kommer seg gjennom», som det heter i de reduserte forventningers tidsalder. Men han engasjerer ei.

Øystein Wiik: «Mr Bojangles», originalt av Jerry Jeff Walker

Foto: NRK Foto: ,

1 av 6

Ikke hver dag man hører Jerry Jeff Walker på NRK. Og heldigvis ikke hver dag man hører «Mr. Bojangles» i en så teatralt oppstyltet utgave. Wiik tar sitt utgangspunkt i Sammy Davis Jr.s tolkning snarere enn de mange mer countryaktig konverserende versjonene, men resultatet er uansett nokså skrekkelig. Engelskuttalen er semmer, sangen er affektert hviskete og klimakset sitter ikke. «Mr. Bojangles» er en historie. Men den eneste historien Wiik forteller er historien om sitt eget forsøk på å synge «Mr. Bojangles».

Husker du? Øystein Wiik fikk comeback etter stemmekrøll

Maria Haukaas Mittet: «Orange Colored Sky» av Natalie Cole

Foto: NRK Foto: ,

5 av 6

Til unnsetning etter noen skrale minutter: Flinka! Spesielt det siste verset sitter kanonbra. Hun står i fare for å «oversoule» á la Christina Aguilera i det siste refrenget. Men skitt au: Hun er tryggheten selv, godt støttet av et herlige blåsere, og er definisjonen av eleganse i svart glitrekjole. Hun er den eneste vokalisten i denne konkurransen som får seeren/lytteren til å synke ned i sofaen i full forvissning om at de er i de mest kapable hender. Skal videre. Må videre. Ellers kan de legge ned hele programmet.

Martin Halla: «How High The Moon» av Ella Fitzgerald

Foto: NRK Foto: ,

3 av 6

Vel. Det kunne ikke bli verre enn sist uke. Men helt overbevisende blir det ikke nå heller, trass i Hallas dobbelspente gangsterdress. Fremføringen er eksplisitt todelt: Den konvensjonelle sangavdelingen er ikke mer enn OK, kanskje mindre. Men scattingen går overraskende fint. Ella Fitzgeralds versjon gikk for verdensrekorden i denne sangformen, og vant den. Den vil alltid bli stående, men Halla gjør i hvert fall ikke skam på dronningen.

Heidi Gjermundsen Broch: «The Greatest Love OF All» av Scott Bradlees Postmodern Jukebox, Mykal Kilgore

Foto: NRK Foto: ,

4 av 6

Oppjazzet versjon av Whitney Houstons divaballade. Gjermundsen synger den litt som man kan tenke seg at en sangerinne i en Disney-film ville ha sunget den: Teknisk plettfritt, med stemmen full av glam og glitter. Det er mer en idrettsprestasjon enn en musikalsk opplevelse – intens på grensen til det nerveslitende. Men det har med arrangementet å gjøre: Gjermundsen Brochs innsats er – ganske riktig – plettfri, med stemmen full av glam og glitter.

Her kan du lese mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder