DE 16 – VED NOEN AV DEM: Camilla Grøseth, Tommy Østland, Grete Horntvedt, Asif Sahota, Hedda Dolva, Ako Safari, Miriam Moholdt Håkonsen, Jonas Eriksen, Ida Skjærvik Osmo, Ingrid Jansen i «Den ultimate agent». Foto: Sarosi Zoltan / NRK

TV-anmeldelse «Den ultimate agent»: Med rett til å kjede

NRKs nye realityserie er en etterretningsbjørnetjeneste.

«Den ultimate agent»

Norsk realityserie i 10 episoder

NRK lørdager kl. 21.20

Programleder: Martin Giæver

2 av 6

Intet menneskelig skal være reality-TV verdenen fremmed. Dette er hittil siste påhitt:

16 mennesker blir sendt til Budapest for å løpe rundt i den ungarske hovedstadens gater og leke «agenter». De skal sitte på parkbenker, gjemme seg bak aviser, sikre fingeravtrykk og DNA, kle seg ut, ta på seg avlyttingsutstyr – ja, generelt te seg som Mikhail Botsjkarev på Stortinget.

En selskapslek, ja visst. Og dessverre en slik selskapslek som nok er veldig mye morsommere å delta i enn å være et taust vitne til.

De 16 deles opp i to lag: «Buda» og «Pest» («Pest» og «Kolera» hadde vært artigere). Begge skal kjempe mot fremmede krefter som ønsker å «undergrave demokratiet» (Viktor Orbáns egen regjering?). Og mot hverandre, selvsagt.

Den første halvtimen i den første episoden er et pliktløp, slik den pleier å være i realityserier. Reglene skal forklares og deltagerne introduseres. Vi følger våre 16 etterretningshelter idet de ankommer de to leilighetene de skal bo i, på hver sin side av Donau-elven, og får ta del i gleden deres over fasilitetene («internett og greier!») og de rikholdige garderobeskapene.

HVERKEN RYSTET ELLER RØRT: Camilla Grøseth og Ako Safari i «Den ultimate agent». Foto: NRK

Disse inneholder selvsagt agentens viktigste arbeidsantrekk: Smokingen. Dessuten en feiende flott Sherlock Holmes-pipe. Dessverre ingen løsneser, så vidt jeg kunne registrere. Men det er her den ene teamlederen, Asif (44), finner en gigantisk afro som han senere mener vil gjøre ham «ugjenkjennelig» på oppdrag i Budapests mathall.

Hvorfor nettopp Budapest? Litt for en smak av «det gamle Europa», sikkert. Litt for at byen jo unektelig er et slikt sted der James Bond plutselig kan dukke opp med en kvinne på hver arm. Mest fordi de ungarske insentivordningene gjør det billig å lage TV der, vil jeg tro.

Hver episode byr på tre oppdrag. Et «feltoppdrag» og et «hovedoppdrag» – til forveksling like av natur. Deretter en runde kalt «Flukten», hvori det skal avgjøres hvem som må pakke skarpskytterrifle-kofferten, formet som en fiolinkasse, og bli sendt hjem, med eller uten falskt pass.

Jeg skal ikke avsløre hva oppdragene går ut på. Men jeg kan si at det eneste det knytter seg spenning til, er hvem som skal tilbake til moderlandet, og baksnakkingen som akkompagnerer dette.

«JOBBEN ER AGENT. ULTIMAT AGENT»: Miriam Myrthel Pedersen og Nick Berisha i «Den ultimate agent». Foto: NRK

Vi kan også slå fast at felt- og hovedoppdragene ville ha blitt løst atskillig raskere og mer effektivt av én person, alene, enn av åtte mennesker som alle desperat vil gjøre seg til nytte.

Programleder Martin Giæver, som har vært i NRKs kostymeavdeling og hentet en blå trenchcoat for anledningen, gjør en grei jobb i et format som krever forsvinnende lite av ham. Selve produksjonen er også OK – komplett med alle sjangerens audiovisuelle klisjeer (skjebnesvangre «paukeslag» på synth hver gang noen får en «skummel» SMS).

Det er rebusløp på TV, dette her. Linjen mellom familieunderholdning og barne-TV kan være tynn, og «Den ultimate agent» befinner seg med begge beina i den sistnevnte leiren.

Anmeldelsen er basert på én av 10 episoder

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder