Hovedinnhold

TV-anmeldelse «Mindhunter»: Lekker - og langsom

<p>INN I MØRKETS HJERTE: Jonathan Groff på vei til å møte sin første seriemorder i «Mindhunter». FOTO: Patrick Harbron / Netflix.</p>

INN I MØRKETS HJERTE: Jonathan Groff på vei til å møte sin første seriemorder i «Mindhunter». FOTO: Patrick Harbron / Netflix.

David Finchers nye Netflix-serie kan vise seg å være mer interessant enn den er underholdende.

Denne saken handler om:

«Mindhunter»

Amerikansk drama/krimserie i 11 episoder

Netflix, premiere 13. oktober

Med: Jonathan Groff, Holt McCallany, Anna Torv, Cotter Smith.

Amerikanske krimserier om FBI-«profilere» går det tretten av på dusinet. «Mindhunter», den nye Netflix-anstrengelsen til den feterte filmregissøren David Fincher, som også sto bak oppstarten av «House Of Cards», tegner heldigvis til å være noe annet enn nok en «ett mord og én oppklaring per episode»-føljetong.

Den er basert på memoarene til en av foregangsmennene i den nye kriminelle atferdspsykologien, spesialagenten John E. Douglas, og handler om disiplinens pionerdager i andre halvdel av syttitallet, i kjølvannet av Charles Mansons og David «Son Of Sam» Berkowitz’ herjinger.

Man står overfor en tilsynelatende ny type kriminell: Seriemorderen «uten motiv». Hvordan skal man forstå, enn si finne, disse, om man ikke forstår hvordan de tenker? Unge Holden Ford (Groff), spesialist på forhandlinger i gisselsituasjoner, ønsker å oppdatere etterretningsbyråets kunnskap på feltet, og styrke vitenskapsutvekslingen med akademia.

Les også: Filmanmeldelse «Snømannen» – Hva i alle dager skjedde her?

<p>HAN ANDRE: Holt McCallany spiller sjefen/kollegaen/mentoren som må overbevises om «de nye metodene». Her med Anna Torv. FOTO: Merrick Morton / Netflix.</p>

HAN ANDRE: Holt McCallany spiller sjefen/kollegaen/mentoren som må overbevises om «de nye metodene». Her med Anna Torv. FOTO: Merrick Morton / Netflix.

I et FBI som fremdeles synes å operere etter J. Edgar Hoovers gammelmodige prinsipper om at kriminalitet er noe man begår for vinningens skyld, og der holdningen er at de som faller utenfor mønsteret simpelthen er «gærne», ferdig med det, blir han i en viss grad motarbeidet. Han møter motstand fra akademia også, der mistroen til FBI er stor etter sekstitallets kulturkriger.

Vi bevitner ikke ett eneste drap i løpet av de to episodene VG har fått sett (et selvmord er det dog ryddet plass til). Det nærmeste vi kommer grufulle scener, er åstedsfotografier. «Mindhunter» er ikke «fredagskrim» (selv om vi aner at vi etter hvert skal få være med på en og annen oppklaring). Det er en serie om fremveksten av et kunnskapsmiljø.

Fincher – som kjenner det kriminelle element fra filmer som «Seven» (1995) og «The Girl With The Dragon Tattoo» (2011), og ikke minst kjenner sin syttitallsseriemorder fra «Zodiac» (2007) – går møysommelig frem. De to første episodene kan, som så mange nyere serier fra Netflix og HBO, virke i overkant langsomme. (Dette er produksjoner som tyner materialet i håp om at det skal bestilles flere sesonger).

<p>FENGSEL: Cameron Britton og Jonathan Groff i «Mindhunter». FOTO: Merrick Morton/Netflix </p>

FENGSEL: Cameron Britton og Jonathan Groff i «Mindhunter». FOTO: Merrick Morton/Netflix 

Den har også en hovedrolleinnehaver, Groff, som så langt virker relativt blek i all sin ungdommelige idealisme, og en dynamikk mellom ham og hans nærmeste overordnede, Bill (McCallany), som er velkjent: Den eldre «jeg har sett alt»-sjefen som motvillig og gradvis lar seg overbevise av den yngre kollegaen.

Samtidig foregår det ting i «Mindhunter» som må karakteriseres som godt over middels lovende. Finchers øye er som alltid upåklagelig: Han har ikke gått bananas i kostymelageret, men tegner en tidskoloritt som er sober, monokrom og klinisk «classy» (montasjen i episode to vitner om visuelt overskudd). Lydsporet – 10cc, Talking Heads, rene «Guardians Of The Galaxy» – er en fin bonus.

Cameron Brittons innsats som seriemorderen Edmund «The Co-Ed Killer» Kemper i episode to er nerveslitende på høyde med Anthony Hopkins’ i «Nattsvermeren» (1991), og fanger perfekt den samme blandingen av høy intelligens og kvalmende grandiositet.

Les også: «Nattsvermeren»-regissør er død

Ikke minst er det jo er fordel at temaet er og blir interessant.

Det er grunn til å rope et aldri så lite varsku når det gjelder tempoet i mange av de nye «kvalitetsseriene». Det som lenge var disse produksjonenes store styrke – tiden man har til rådighet til å bygge troverdige karakterer – kan, dersom sitronen alltid skal skvises maksimalt, resultere i ineffektiv historiefortelling og utilstrekkelig narrativ fremdrift.

Gode krefter bak kameraet – Fincher og manusforfatteren Joe Penhall («The Road», 2009) i særdeleshet – tilsier at man bør gi «Mindhunter» en sjanse. Denne anmelder kommer til å gjøre det. Men vi får ta høyde for at «Mindhunter» vil vise seg å være mer interessant enn den er underholdende.

Anmeldelsen er basert på de to første av 11 episoder

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra TV

Se neste 5 fra TV