Hovedinnhold

Teateranmeldelse: «Fugletribunalet»

Dødsdans på bristepunktet

<p>MENNESKENATUREN sett med ørneblikk: fra v. Frode Winther (som ørn), Marie Blokhus og Niklas Gundersen. Foto: DAG JENSSEN</p>

MENNESKENATUREN sett med ørneblikk: fra v. Frode Winther (som ørn), Marie Blokhus og Niklas Gundersen. Foto: DAG JENSSEN

Foto: Dag Jenssen
«Fugletribunalet» er en medrivende, eksistensiell kraftprøve for en teaterscene. Med et viktig tilleggsspørsmål:

Denne saken handler om:

Hvor mye kan en scene egentlig tåle?

FUGLETRIBUNALET

Urpremiere, Scene 2, Det norske teatret:

Basert på Agnes Ravatns roman, dramatisert av Ingrid Weme Nilsen.

Regi: Marit Moum Aune, scenografi og kostymer: Milje Salovaara, lysdesign: Per Willy Liholm; lyddesign: Knut Nikolai Bergstrøm; koreograf: Niklas Gundersen.

MED: Marie Blokhus, Niklas Gundersen, Marianne Krogh, Ingrid Jørgensen Dragland, Frode Winther.

For dette er Agnes Ravatns roman fra 2013, dramatisert for teater. Roman og scene er to ulike arenaer med ulike krav til formspråk, skal man nå frem til sitt publikum. Denne teateroppsettingen er så søkklastet med romanens innhold, at det er helt på grensen til det scenisk bærbare, særlig helt mot slutten. Men det holder; Det norske teatret presenterer en utmattende god forestilling.

Temaene hører til dramatikkens grunnelementer: Skyld, skam og soning. Allis er noen-og-30, historiker, TV-kjendis og offentlig ydmyket etter å ha hatt avslørt sex med selveste kringkastingssjefen; lå hun seg simpelthen til sitt livs berømmelse?

Hun lå seg i alle fall til sitt livs nederlag. Og i skammens villfarelse søker hun seg en slags huspost hos en merkelig eneboer, med hemmeligheter kanskje større og mørkere enn Allis selv. Bare fuglene vet.

Det blir en spenstig sjangerblanding ut av dette; delvis bekjennelseslitteratur, delvis (nesten) komedie, delvis heimstaddiktning, delvis erotikk, delvis drømspill, delvis thriller, delvis horror. Marie Blokhus er modig og perfekt som Allis, Niklas Gundersen en åresprengt mørkets atlet av et mannfolk. De spiller, meisler, sloss og kler av seg en meget sammensatt og til slutt nattsvart beretning, som midt mellom flirfull forfengelighet og forferdelige forbannelser likevel gjenskaper noe dypt gjenkjennelig og - faktisk - underholdende. Dette er helt et klar «må-se» for alle teaterinteresserte; oppfinnsom og meningsfull «nordisk noir» - ikke på film, men på scene.

JON SELÅS

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Rampelys

Se neste 5 fra Rampelys